DESTRUCTION + Debauchery og Scared To Death, John Dee, Oslo, 18.12.08
Support: DEBAUCHERY og SCARED TO DEATH
John Dee, Oslo, 18. desember 2008
- Teks og foto: Anne Camilla Bergkvist -
Destruction fyller 25 år i år, og dette feirer de med å ta turen ut på veien sammen med landsmennene Scared To Death og Debauchery, under fanen ”D.E.V.O.L.U.T.I.O.N. -25 Years Of Total Destruction”. Mandag 18.desember var det Oslo og John Dee som stod på programmet.
SCARED TO DEATH får æren av å åpne ballet. De går på ca en halv time etter at åpning. I følge myspace sidene deres skal Slayer, Exodus, Metallica og Overkill være blant deres favorittband, og det er det vel stort sett ingen tvil om. Her går det i kompromissløs 80-talls thrash med ett hint av powermetal. Trioen har holdt på siden 2006, og har så langt ett album på samvittigheten. Settet med en halv times varighet, var selvsagt preget av musikk fra dette. Jeg fant en personlig favoritt i låta med det fine navnet ”Your Pain My Passion”. Ellers fikk jeg med meg at de spilte ”Paint The White House Black”, som en gest til Obama, og de avsluttet med den powerinspirerte låta ”Holy War”. Dessverre var det veldig få publikummere i salen,
men jeg fikk inntrykk av at de fremmøtte var svært fornøyd. DEBAUCHERY ordner litt med instrumentene sine, før de snur seg og annonserer at ”we are Deabauchery from Germany”. Det hele starter riktig så fint, men etter en låt ryker dobbel – bass- tromme- pedalen til trommisen. Det blir litt fleiping med at resten av gigget blir rock ’n’ roll, før et crew medlem iler til med en ny pedal. Vokalisten tester i mellomtiden ”volumet” til den sparsomt befolkede salen. Dette er blytung death metal med en vokal av det helt ekstreme slaget. Det er av og til en stemmebruk som etter mine begreper må være på god vei mot yttergrensene for hva et menneskelig stemmebånd kan klare. I det store og hele et meget bra show, av et band som maktet å gi jernet for pinlig få tilhørere. ”Pinlig få tilhørere”, må vel sies å være svært så beskrivende for denne kvelden. Det siger inn fler etterhvert, men det er fortsatt tynt i
rekkene. Endelig er det klart for kveldens største navn, nemlig DESTRUCTION. Det spilles opp en intro og bandet entrer scenen. Schmier er i godt humør. Han kommenterer oppmøtet, men forsikrer at han ikke mener å klage på de fremmøtte. Engasjementet deres var det heller ikke noe i veien med, og underveis var det til og med tilløp til moshpitdannelse. Med 25 år i gamet, og masse erfaring klarer de å holde koken, til tross for labert oppmøte. Det kommuniseres flittig med salen gjennom hele konserten. Fra det nye albumet spiller de ”Urge- The Greed Of Gain”, og tillelsporet ”D.E.V.O.L.U.T.I.O.N.”. Midtveis i settet blir det arrangert ”Destruction- ønskekonsert”, der heldige publikummere (med kraftige stemmer), får oppfylt låtønskene sine. Schmier er en ruvende skikkelse som har publikum i sin hule hånd. Jeg har ikke helt stålkontroll på alt Destruction har gitt ut, og jeg mister litt tråden underveis, men jeg får med meg at de spiller ”Nailed To The Cross”, og avslutter med gode gamle ”Total Desaster”. Kvart på midnatt er det hele over, og jeg vandrer glad og lykkelig hjem med et plekter i lomma, overrakt av Schmier selv, sjefen over alle sjefer i Destruction-verden.