INFERNO 2009, Dag 3
Dag 3
- Tekst: Anne Camilla Bergkvist, Foto: Trine Lindh Justad -
Langfredag har i god infernotradisjon et variert og spennende program. Dagen headlines av britiske Paradise Lost og kjente navn som Dew Sentence, Vreid, Swallow The Sun og Keep Of Kalessin spiller på Rockefeller scenen.
Svenske Taetre fikk æren av å åpne dag tre av årets Infernofestival. De vartet opp med melodiøs death influert thrash metal. Det har noe bredbent og rett frem over seg, med tempovariasjoner og en vokalbruk som ligger et sted i grenselandet mellom ekstrem og ren vokal. En etter min smak riktig så trivelig start på dagen. Dew Scentence er første band ut på Rockefeller scenen. De har spilt sammen siden 1996, og regnes for å være forfedrene til den moderne tyske thrashen. Og det er nettopp det, det er. Rett frem thrash metal for alle pengene. Det er tempovekslinger og kjappe soloer. Jeg må dessverre gå midt i settet på grunn av en intervjuavtale med Devin Townsend på Edderkoppen. Synd! Jeg fikk heller ikke sett showet til Krypt av samme grunn. Vreid er i godt i gang med gigget sitt idet jeg kommer tilbake. ”Don’t mention the war”, er det noen som sier. Vel, Vreid har ikke for vane å følge denne oppfordringen, snarere tvert i mot, og med en ny fullengder med tittelen ”Milorg” i bagasjen er vel det ganske innlysende. Her pumpes det ut kullsvart, thight, folkinspirert og drivende black metal til folket. Det spares ikke på noe, ildsøyler og pyro smeller i taket, og et multimedia show inneholdende bilder fra krigen farer over et stort lerret bak på scenen. Sognemetallerne fornekter seg ikke. De har til og med, med 
seg en fiolinist. Stemningen i salen er meget god, og jeg kårer lett Vreid til en av festivalens høydepunkter. Pantheon I er svangre med ny skive som skal slippes en gang i løpet av året. Med medlemmer fra blant annet 1349 og diverse andre norske ekstremmetal band er dette en rutinert gjeng selv, om de ikke hører med til sjiktet av de mest kjente blackmetal bandene. Dette er norsk blackmetal med en melankolsk melodiøs tvist. Jeg synes det er vakkert og spennende. Her er det både is og varme. Med seg på scenen har de Julianne på cello, som er en del av den faste livebesetningen. Kort oppsummert et for mitt vedkommende hyggelig nytt ”bekjentskap”. Så var det våre venner fra Finland sin tur til å presentere sin musikk. Swallow The Sun står for typisk finsk melankolsk doom-deathmetal. Det er mye melodi og lange rolige instrumentale partier som skaper en fin mørk atmosfære. Øregangene mine smøres med balsam, eller var det melk og honning, og jeg går nesten inn i en meditativ transe. Swallow The Suns show blir nesten som en pust i bakken før helvete braker løs igjen. Root utgår til fordel for en grilltallerken på taket, det er noe med det der at skribenter trenger mat, (ikke bare drikke) innimellom. Keep Of Kalessin åpner i kjent stil med Obsidean C alene på scenen. Den særegne ekstremmetallen fyller Rockefeller og publikum er med fra første tone. Hvis Infernofestivalen hadde vært en konkurranse og jeg hadde vært dommer, så hadde Keep Of Kalessin kommet på en sterk andreplass bak Septicflesh. Pyroen eksploderer og de episke sviskene kommer som perler på en snor. Energien i salen er til å ta og føle på, og jeg personlig bergtas som vanlig av den majestetiske storslåttheten som musikken til Keep Of Kalessin rommer. Rett og slett fett!! Jeg fikk ikke med meg mer en drøyt halvparten av gigget til Visious Art. Grunnen til dette var at jeg sto i signeringskø til Keep Og Kalessin. Viscious Arts musikk er omtrent like brutal som navnet og bildet de er presentert med i det ”store” 
infernoprogrammet. Bandet består av ex-medlemmer fra kjente svenske ekstremmetal band som Dark Funeral, Entombed og Grave. Her er det brutal kontant deathmetal som gjelder, helt kjemisk fritt for ”myke” dikkedarier, og jeg kan konkludere med at av og til kjennes veldig bra å bli overkjørt av toget. Langfredag headlines av britiske Paradise Lost. Disse har holdt på en god stund nå. De fylte tjue år i fjor, og må vel derfor kunne regnes blant sjangerens veteraner. Paradise Lost var vel ikke all verdens heldige med lyden. Vokalen var alt for lav, slik at musikken ellers fikk et litt tamt preg. Britisk doom-death er i det hele tatt en sjanger jeg ikke helt får taket på. Det blir liksom litt som den greie, snille, rene, pene og nystrøkne svigermorsdrøm- nabogutten. Ingen konkrete feil å sette fingeren på, men all tenning uteblir. Jeg har heller ikke landet helt etter Keep Of Kalessin, slik at jeg er vel ikke så enkel å underholde. ”As I Die” er uansett en perle av en låt, og stemningen i salen er upåklagelig med tanke på at det har vært en lang dag, og at Paradise Losts musikk muligens kan være litt vel ”snill” for smaken til den jevne infernopublikummer.
Latest reviews
THE HALO EFFECT Days Of The Lost
THE DEVILS OF LOUDUN Escaping Eternity
STORMKEEP Tales Of Othertime
PATHOLOGY The Everlasting Plague
MASSACRE Resurgence
