Demonisk Svart

- Tekst: Anne Camilla Bergkvist, Foto: Trine Lindh Justad 16. august 2010 - 

Black metal legionen 1349 slapp sin femte fullengder, den mesterlige Demonoire tidligere i år, og i forbindelse med Infernofestivalen og en listeningsession i regi av Indie Recording, var undertegnede så heldig å få en prat med bandet.

Først av alt, gratulerer med nytt album.
Takk.

Kan dere fortelle litt om det?
Frost: Ja, det er jævlig mange ting en kan si om den skiva. Jeg tenker at det vi har pleid å ha i musikken vår av intensitet, grimhet og fandenivoldsk råskap, fortsatt er der i fullt monn. Det vil jeg si er likheten med de tidligere skivene våre. I tillegg har vi fått inn et mye tettere og djupere mørke som vi for alvor brakte inn i musikken vår med forgjengeren, ”The Revelation Of The Black Flame”. Det var der vi for første gang blandet ambiense inn i black metal musikken. På den nye plata benytter vi rene ambiente stykker mellom låtene til å binde plata sammen. Vi har også lagt inn en del ambiente elementer inne i låtene. Summen av dette blir at musikken blir mye mørkere og at den har fått et ekstra lag. Jeg synes også at dette bidrar til å gi låtene en mye større spennvidde. De blir mer som musikalske reiser, i alle fall synes jeg metal låtene er det. Hvis du tenker på for eksempel ”Hellfire”, så var jo det meste på den ganske umiddelbart rått og brutalt, og veldig kontant levert. Tar du for eksempel en låt som ”Atomic Chapel”, så finner du en masse faser. Den inneholder mye ambiense og er på ingen måte rett frem og rett i trynet, den er tvert i mot mørk og kald, og ikke minst sær og skrudd. Jeg synes skiva har en kunstnerisk ekstradimensjon som på ingen måte er pretensiøs, men som gir mer tyngde og gjør at stemningen blir mørkere, kaldere og ikke minst farligere. Det er et eller annet veldig truende og uhyggelig med mange av låtene. Dette var noe som oppstod da vi blandet det dype mørket fra ”The Revelation Of The Black Flame”, med den rå grimheten og brutaliteten som vi allerede hadde.
Archaon: Som black metal hør og bør, vil jeg si. Vi har klart å bevare det aspektet.
Frost: Ja, men jeg synes det vesentlige her er det som ble brakt frem i tillegg. ”Demonoire” er først og fremst en veldig stemningsfull skive, mer enn en ren ”aggroskive” som for eksempel ”Hellfire” var. Samtidig er musikken minst like brutal, kanskje på mange måter råere, men det tjener et litt annet formål synes jeg. Det er ikke aggresjonen som er det endelige målet. Den bare underbygger den mørke og sære atmosfæren.
Archaon: Det er jeg enig med Frost i, og når det gjelder denne skiva, så bør man høre hele plata som en helhet for å få det best ønskelig resultat. Det er viktig å få med alle de ambiente bitene som er viktige med tanke på å få en ordentlig lytteropplevelse.
Frost: Du kan komme ganske langt med å høre en låt også. For eksempel åpningssporet, ”Atomic Chapel” som går ut og inn av ulike typer faser. Noen er veldig aggressive, andre igjen veldig mørke og noen er mer flytende og eteriske, samtidig som den inneholder partier som er kombinasjoner av alt dette.
Ravn: ”Hellfire” for eksempel, har en kraft som dytter deg overende, mens ”Demonoire” sniker seg inn i deg og knuser deg fra innsiden. Det kan kanskje virke som den virker på samme måten, men den har mange flere lag.

Hva med tekstene, kan dere fortelle litt om dem?
Seidemann: Tekstene er i stor grad skrevet av Destroyer, som er en venn av oss. Han skriver en bestemt type grimme og veldig jævlige tekster, som passer veldig godt til 1349. Han skriver etter det jeg har forstått, spesielt til 1349, fordi 1349 gir ham den stemningen som tekstene uttrykker. Det er jo sånn at tekstene må stå til musikken for at det skal skapes en helhet som trekker deg med.

Hvordan foregår dette samarbeidet i praksis, får han for eksempel musikken på forhånd?
Ravn: Som oftes ikke. Det går mer på forklaring av tankene rundt det. Av og til har han det, men det var ikke tilfelle på ”Demonoire”
Frost: Han vet godt hva 1349 handler om, og han fokuserer veldig mye på det destruktive og nihilistiske når han skriver for oss. Jeg tror han ser på det som en del av bandets fundament. Han hører 1349 uavhengig av hvilken plate, og hvilken låt. Han setter seg inn i et modus der han føler seg inspirert til å lage tekster, så blir det opp til oss å finne ut hvor de passer, noe som vil si hvor det er koherens mellom tekstlig innhold og musikk.

Hva er det som inspirerer dere når dere lager musikk?
Frost: Man må skape noe som man liker å høre selv. Det er en del ting som har falt på plass av seg selv med dette bandet. I utgangspunktet så hadde vi sikkert en del felles ønsker og ideer, men så viste det seg at det oppstod en slags ”drive” når vi var samlet som gjorde at hver og en av oss klarte å yte noe vi egentlig ikke hadde klart å prestere tidligere. Vi fikk dermed tilgang til et veldig flott ”uttrykksmiddel”, noe som i seg selv er veldig motiverende. Jeg tror det går litt sånn i sirkler. Vi har klart å stable et band på beina som på en måte lever sitt eget liv, og som gir sine egne impulser. Det gir deg en spesiell lyst til å utrykke deg musikalsk. Du får på en måte et instrument til rådighet som gir skapende kraft, og ikke minst gir deg lyst til å jobbe. Dermed blir man kreativ og drevet til å se hva man kan få til. Man rett og slett vier seg til det, det er snakk om en dedikasjon.
Archaon: Det som Frost beskriver er hovedkilden, også finner man en kanal for kommunikasjon. I tillegg så leser man bøker, ser filmer, befinner seg i en bestemt livsfase og så videre… og så tenker man: ”dette kan jeg lage noe av”.

Jeg har forstått det slik at dere hadde et samarbeid med Tom G Warrior og Ronni Le Tekrø på ”Demonoire”. Hvordan kom dette samarbeidet i stand?
Ravn: Tom G Warrior tok kontakt med oss rett etter at vi hadde gitt ut vårt første album, ”Liberation”. Etter det har vennskapet mellom oss bare vokst. Vi var med på USA turneen til Celtic Frost i 2006, og så hjalp han oss med miksen på ”The Revelation Of The Black Flame”. I tillegg spilte han gitar og bass på Pink Floyd coveren ”Set The Controls For The Heart Of The Sun” og var co-produsent. Det var derfror naturlig for oss å benytte oss av kunnskapene han også på ”Demonoire”. Han har evnen til å pushe oss til å tenke større og utenfor boksen, og på den måten får oss til å komme oss dit vi egentlig vil være. Det er ikke så mange innen ekstrem metal som sitter inne med større ”know how” en han. Når det gjelder Ronni Le Tekrø, så ble vi kjent med ham da vi benyttet studioet hans for første gang under innspillingen av ”Beyond The Apocalypse”. Siden har han fulgt 1349 med et årvåkent blikk. Han la ikke skjul på at han ikke likte black metal, og var meget åpen om hva han syntes om sjangeren. Med tiden har han imidlertid blitt veldig glad i nettopp hva 1349 har gjort og prestert. Dette har muligens inspirert ham til å bidra med sin ”know how”, selv om han uansett alltid sier sin mening. Han var med å bidro musikalsk på ”The Revelation Of The Black Flame”, og det han gjorde på ”Demonoire”var en gitarsolo på ”Psalm 777”. Der spiller Archaon første del, mens Ronni gjør resten…..
Archaon: Duell… he he, han bare tok den oppgaven…
Ravn: Han spurte først, han sa at han bare måtte få spille en solo på den nye skiva.
Archaon: Det var satt av rom til to gitarsoloer som ennå ikke var lagd. 1349 bestod jo opprinelig av to gitarister…he he..heldigvis er jeg født i tvillingenes tegn, og skal derfor være i stand til å takle sånt. Ronni er interessert i alt som har med gitar å gjøre, og når musikken holder den kvaliteten han må ha, så synes han det er kult og engasjerer seg voldsomt. Han engasjerer seg langt utover det som kan forventes av en ”host”, og det er på helt frivillig basis. Han har jo ingen spesifikk rolle i 1349. Dette tjener vi sort på. Vi hadde flere gjestemusikere med på ”Demonoire” som alle bidro med en masse engasjement. For eksempel Tony Caputo fra 70-talls bandet Lynx, og ikke minst Torbjørn Benjaminsen fra Hornorkesteret. Hornorkesteret benytter seg bare av animalske instrumenter som for det meste er laget av dyrehorn. Han bidro på plata vår med et instrument som ingen av oss hadde sett før. Det var et reinsdyrgevir som var påmontert gitarstrenger. Resultatet var tro det eller ei, fantastisk. Det passet veldig godt inn.

Hvordan går dere fram når dere skal lage et 1349 album? Jeg tenker på prosessen bak.
Archaon: Vi starter med å finne inspirasjon, og det pleier å komme som et voldsomt øs, når det kommer. Det handler om å lytte og motivere seg, og finne inspirasjon i både egne og eksterne ting.
Frost: Det er vel riktig å si at de forskjellige låtene har blitt til på veldigg forskjellig vis, men siden det dreier seg om for det meste gitarbasert musikk, så skrives den med gitar som medium. Det blir derfor Archaon som får hovedoppgaven med temaer og strukturering, og særlig på ”Demonoire” er det han som har gjort det fundamentale arbeidet på gitaren sin. Vi møtes i øvingslokalet, og da pleier bra ting å skje. Spesielt når vi har kreative perioder. Da får vi en sånn ”boost”, og jobber effektivt og blir veldig produktive. Da går tingene litt av seg selv. Jeg kan for eksempel bli overveldet av inntrykk etter å ha hørt musikkbiter som Archaon har presentert. Det resulterer i at jeg får masse rytmiske impulser, og tenker sånn og sånn må det være. Så tar jeg med det tilbake til øvingslokalet. Hele bandet er stort sett ganske involvert gjennom hele prosessen.

Dere valgte å kalle skiva deres for ”Demonoire”. Hvorfor valgte dere det navnet?
Frost: Jeg kjente vel egentlig uten å være så veldig emosjonell omkring det, at plata måtte ha et egennavn, som en levende organisme eller en person. Jeg følte at det måtte være ett enkelt ord, og at den ikke måtte kalles opp eller på noen som helst slags måte ha noen referanser til noe annet. Jeg så for meg at en eller annen ordkonstruksjon som ikke var for lang ville fungere. Dette gikk jeg rundt og tenkte på, lenge. Så var det så at ved en tilfeldighet begynte Archaon og jeg å snakke om navneideer, og da ved en tilfeldighet slang jeg frem et eksempel på hvordan jeg tenkte, og det eksempelet var veldig nær den endelige tittelen. Da tenkte jeg: ”dette kjentes faen meg ganske riktig ut”. Så begynte jeg å se på hvilke assosiasjoner jeg fikk. Jeg fikk ”grimonoire” og det franske ordet for laboratorium. Jeg tenkte på et sted, og hele demonoire-tankegangen knytter seg til en romlig dimensjon. Det gav også mye mening for meg at det hadde referanser til noe rituelt. Det svarte og demoniske som ligger i tittelen er også meningsfylt. Jeg husker at jeg tenkte: ”nå tror jeg faen meg at vi har den”, og etterpå ble det enda tydeligere for meg at sånn må det være, der fikk vi den overlevert. Med det samme tittelen var klar, fikk jeg en klar følelse for hvordan bokstavene skulle se ut. Noen ganger kommer man i kontakt med sånne totale strømninger, og når det skjer, blir man fanget av det. Jeg tror at når en opplever sånne ting, så må man være på vakt. Man må la dem utfolde seg og bringe dem inn, men aldri la seg henføre fullstendig. Noen ganger får man dustete ideer som allikevel der og da tar veldig tak i en, og er veldig mentalt entusiasmeskapende. Det er derfor viktig at en legger dem bort, og tar dem frem igjen om et par måneder og ser om de fortsatt virker like geniale. Nå når plata er ferdig er det både min og resten av bandets oppfatning at alt ble sånn som det skulle være, og at det smaker godt.

Hva med utseende til bokstavene, fontene? Var det klart samtidig med tittelen?
Frost: Nei, de kom ikke opp da, men kort tid etterpå. Jeg følte meg veldig sikker på at det bare skulle benyttes store bokstaver fordi jeg ville at tittelen skulle være veldig synlig på coveret, i tillegg til at den skulle ha en gotisk font. Senere så jeg for meg at bokstavene sto i noen slags bokser. Vi har jo tidligere hatt en bandlogo med kvadrater med spiraler og sånt inni som jeg tenkte at vi kunne hente frem igjen. Det gjorde vi, og det ble veldig bra.

Hvordan vil dere beskrive ”Demonoire” i forhold til forgjengeren ”The Revelation Of The Black Flame”?
Frost: For meg henger ”Demonoire” og ”The Revelation Of The Black Flame” sammen. Den ene kunne ikke eksistert uten den andre. Det mest essensielle er at eksperimentet med å bringe noe ambient og mer sobert inn i 1349, og krøste det inn grimheten og råskapen har vært veldig vellykket. Det har fått suksesshistorie med ”Demonoire”, men likevel så er ”The Revelation Of The Black Flame” ei skive som jeg liker veldig godt. Det er faktisk den av skivene våre jeg hører mest på når jeg er hjemme. Den tar meg med på en reise, og jeg hører mye av sjela til bandet der, jeg kommer liksom nærmere inn på 1349-essensen. Det er et sånt snodig mørke og jeg hører mye av råskapen der. Selv om vi tradisjonelt har spilt fort og rått, og kjørt på med ei veldig grim pakke som fortsatt er der, så er den liksom drevet av noe som er veldig mørkt. Det har fått komme veldig til sin rett på ”The Revelation Of The Black Flame”. Der har vi faktisk dyrket det hemningsløst. Det ble veldig bra, mer enn bra nok til at eksperimentet resulterte i ei skive. Vi fikk et enda finere verk hvor vi brakte inn det musikalske universet som vi hadde fra før, og blandet det sammen og på den måten gikk opp i en høyere enhet. Det tenker jeg!
Ravn: Personlig har jeg kalt ”The Revelation Of The Black Flame” et invertert 1349-album…..
Frost: Det er det jo......
Ravn: Da ”The Revelation Of The Black Flame” sto for tur, så så vi at vi kanskje på tidligere skiver hadde fokusert for mye på det raske og brutale, og at den mørke atmosfæren som også var til stede, kanskje ikke kom godt nok frem. Da valgte vi å snu helt om på det, og på den måten utfordre oss selv. Vi ville se hvor bra vi kunne klare å få frem det som egentlig ligger der. Du kan si at på ”The Revelation Of The Black Flame”, så strippet vi ned alt som var av ”in your face”-brutalitet og råskap, og lot det som lå bakenfor dette, få lov til å komme frem. Brutaliteten og råskapen ble lagt bakerst både ved hjelp av produksjonen og måten låtene ble laget på. Slik fikk vi frem dybden i musikken, som egentlig alltid hadde vært der, men som vi kanskje ikke tidligere hadde fokusert nok på. Nå ville vi vise den siden. Det ble liksom litt sånn etter ”Hellfire” at ”hvor skulle vi gå?”. Vi følte at det ikke var riktig å gå mot enda mer brutalitet. Da ville det bare endt opp med en slags klinisk teknikalitet som jeg personlig ikke tror ville kledd bandet. Det som skilte 1349 fra veldig mange andre band, og da spesielt en sånn rask og teknisk sjanger som death metal, var at vi hadde og har et overlegent obskurt mørke som så definitivt plasserer oss i black metal sjangeren. Man kan alltids plukke frem eksempler på riff i låtene våre og si at dette er mer death metal basert. Jeg vil heller si death metal inspirert. Det er stor forskjell mellom det å være inspirert av noe, og det å kopiere noe, og det er det mange band som ikke forstår. De går i den fella at de kopierer i stede for å utnytte inspirasjonen….
Archaon: Vi trekker inspirasjon fra mange forskjellige stilarter, og veldig mange forskjellige musikalske kategorier. Jeg ser ikke noen problemer med å operere innenfor nye rammer, men det er en naturlig ramme rundt det vi gjør som plasserer oss i black metal sjangeren, der vi lager god black metal. Der skaper vi oss av fri vilje en ramme og opererer innenfor den.
Ravn: Det er viktig å skape sitt eget, for det finnes ikke noen regler innenfor black metal. De må settes opp før hvert album.
Frost: Er det ikke sånn da at alle de andre metalsjangerene er ganske så definerte, mens black metal er ganske så åpen? Den er definert atmosfærisk mer enn noen annen ting. Denne friheten må vi musikere forvalte med forstand fordi den gir oss en veldig stor fallhøyde. Vi som er gode til det utnytter den til å være kreative og skape en mye større rikhet og variasjon, enn det som er mulig innenfor mer limiterte sjangere. Du kan si det sånn at ”The Revelation Of The Black Flame” er et eksempel på langt en kan ta denne friheten.

Dere har valgt å oppkalle bandet deres etter det året da svartedauen kom til Norge. Hvorfor valgte dere dette navnet?
Ravn: Synes du ikke det passer bra?
Jo, absolutt.
Ravn: Ja, det var akkurat det vi syntes også. Det er veldig beskrivende for det musikalske uttrykket som vi søker, også gir det en sånn pin point til hvor vi står. Det er også et årstall som ligger i alle fall i alle nordmenn sin barndomskunnskap. Det var det årstallet som snudde om hele Norge og var starten på at også Norge ble et kristent land. Kongedømmet tok slutt og vi gikk inn i en stor depresjon, og de som hang igjen i den gamle trua, forsvant for godt. Alt snudde og den norske mørketiden begynte.
Seidemann: Ja, firehundreårsnatta med Danmark begynte ikke så lenge etter dette.
Ravn: Det var det som førte til alt dette, så det hviler et mørkt og grimt teppe over det navnet. I tillegg klinger det bra, og så er det noe som står fram. Det er ikke bare en eller annen ordsammensetning av noe som skal høres vondt ut. Det skaper også en viss nysgjerrighet hos de som ser det. Det er med andre ord mange fordeler med det navnet i tillegg til at det er veldig passende.

Til slutt, noen ord til fansen?
Ravn: De får lytte og gjøre seg opp sin egen mening. Det er ikke noe mer vi ber om… de får tenke sjæl!