BLOOD RED THRONE Come Death

Shait! Det ringer og lyder storhet av det jeg hører her. Er som å være tilbake på gutterommet med broderns musikkbibliotek, en eller annen gang før videregående, servert som styggfin musikk - akkurat høyt nok til å ikke bli ofre for foreldregenerasjonens heller lunkne mottagelse av høy, gutteral støy. Jeg bruker endel gjennomlyttinger for å klare å bestemme meg for hva jeg synes om denne, det lukta litt strømlinje når jeg fikk den i henda.Ikke fordi jeg hadde hørt no på den enda! Bare mitt pre-bestemte jeg. Det har kommet seg langt siden jeg fikk høre om ”et fett band med helt syke tekniske greier”. Joa, teknisk, men arrangementene, de morsomme smådetaljene, og ellers alt som popper opp etter et par gjennomlyttinger. Men tanker og mistanker be damned (igjen og igjen) for her skal det bankes på bane at man ikke har tenkt å legge seg helt enda.

Det starter med smått pittoreske ”Slaying the Lamb”. 5 minutter og 6 sekunders godt justert oppfinnsomhet, noe jeg syns er litt typisk for disse, men for faen heller: Det har aldri hørtes så bra ut som dette! Første gang jeg hørte gjennom skiva var det mange steder jeg blei sittende og le litt for meg sjøl av de finurlige peka de mobber oss med. Men etter et par ganger til er disse satt litt til siden av alt det andre jeg hører. Klar 10-er. ”Deranged Assassin” følger opp med en start jeg helt klart gleder meg til å få med meg live!! (fordi det er en tøff låt!) Og det burde du og (fordi det er en tøff låt!). Trygg 8-er
”Rebirth in Blood” legger seg som to kanner kruttsterk kaffe på råkkefoten. Dette er så svingende at det er dansbart! Det er en relativt kraftig sak med mye fett å sette tenna i, men klart en festlåt for det neste året (og sikkert et par fler etter det igjen). Tunge partier og fin flyt er greit i og for seg, men når det ikke er et kjedelig sekund i låta er den en sikker sak for meg. 10-er!!
”Gutteral Screams” legger an kjapt og høres ut som fet film har for evne å portrettere action-sekvenser: i et tempo som legger det du akkurat har sett, litt lenger bak i hukommelsen sånn at du kan konsentrere på det som skjer akkurat nå. Nevrotisk og litt på kant uten å miste tråden eller å bli usikker på noen måte.
Fett mellomparti, mye mulig den låta som kommer til å skaffe flest folk foran scenen et lengre opphold i en sykeseng. 8-er, men tett på mer! ”Taste of God” kommer fint inn i rekkefølgen. Nok en feststemt sak, med det jeg syns er det beste sporet vokalmessig. Stødig som faen og med et comeback verdig (to faktisk). 10-er! Det skal bli FETT å stå i salen når ”No New Beginning” kommer på! Er ikke mest gira på navn eller fakta om gamle dager, men jeg drar kjensel på det ekstremt underholdende i det jeg hører her.. Klart en floor-killer! (Kommer straks en video av denne, forståelig nok). Mye fett i vokalen her og. En ny (tamdidaaa) 10-er!
Tittellåta ”Come Death” er ganske benevnende for skiva. En enerverende, dansevennlig, brekke-nesa-di låt. Seig og fin, og legg spesielt merke til vokalen Vald har lagt til som bakgrunn. Fett! Godt sydd sammen og har en groove som tar tak og helst ikke slipper. 8-er
”Disincarnated” begynner harmonisk nok med samstemt vokal og en progresjon gjennom et noe Vile-aktig stemningsparti til et comeback som lover å bli den klart slemmeste scenen (som forhåpentligvis) blir festa på en eventuell festival video/ konsert DVD/VHS/Laserdisc/Ulovlig nedlasta AVI-fil. Jeg veit hvor jeg står under konserten. 10-er! Det lukter og lyder finisher av ”Another Kill”, og er det noe energi igjen etter alt som er blitt presentert, så går det her. Også en ganske hektisk sak, med litt klassisk åpning, og igjen: legg merke til vokalen. 9-er.

Totalt sett er jeg veldig fornøyd! Helt klart et stort steg for disse gutta som har bevist før men gjør det bunnsolid denne gangen. Klart en av mine favoritter fra platepusher-disken i år og personlig tror jeg at denne skiva blir husket lenge! Ikke bare høres låtene og arrangementene hver for seg, veldig gjennomtenkt og ni-øvd , men det setter seg litt i husk-disken (den med en glemme-avdeling, som De Herreløse en gang påkrevde at var på størrelse med Norges Lover) og blir der lenge etter at musikken er slått av og andre ting skal ha tatt over. Til advarsel så er denne bortimot like nynnevennlig som svenskekokken. Gi oss nå bare et turneprogram verdig! Solid 9-er!

Diskografi:
• Monument of Death (2001)
• A Taste for Blood (EP) (2002)
• Affiliated with the Suffering (2003)
• Altered Genesis (2005)
• Come Death (2007)

Anmeldt av: Espen Forsmo