MASTODON Crack the Skye

Hvor starter man egentlig en omtale som skal være en seiersparade i lovprising? Bare tanken på å ikke være stand til å formidle hvor hinsides mektig og fantastisk denne skiva er, sender nervøse rykninger gjennom hele kroppen. Det er ikke mange omtaler man får prestasjonsangst for å skrive, men dette er definitivt en av dem. Mastodon har alltid vært et spennende band, men nivået som de legger for dagen med «Crack the Skye» er bare helt latterlig høyt og det var ingen som så dette komme. Riktignok har de siden debuten slipt og formet sitt eget uttrykk i en evig søken etter perfeksjon og allerede på «Leviathan» var formkurven faretruende høy, men denne radikale endringen fra «Blood Mountain» frem til årets gullskatt var altså uventet. Sludge-elementene er så å si filt helt bort og de har endt opp med å utforske og rendyrke de progressive sidene sine istedet. Renvokalen har alltid hatt en plass i lydbildet deres, men mer som et krydder for å skape større spenn i det musikalske. På «Crack the Skye» dominerer denne stemmetypen hele albumet og skjønt det var litt fremmed og uvanlig til å begynne med, så ender man opp på samme konklusjon som bandet sjøl må ha gjort: det var akkurat det låtene krevde og trengte. Nå skal det sies at Sludge-fansen får tilfredstilt litt av blodtørsten sin i tittelsporet, hvor ingen ringere enn Scott Kelly fra Neurosis bidrar med knusende strupesang og aldri har han hørtes så besatt ut som han gjør her. Frysninger, gåsehud, nesegrus beundring, ærefrykt, you name it, det er ikke den ting som den låta ikke bringer frem.

Å skulle gå igjennom albumet låt for låt, blir for omstendelig, så sjøl om det er aldri så fristende, skal jeg fatte meg i korthet. Fokuset de første rundene i spilleren spinner rundt de to episke verkene «The Czar» og «The Last Baron», som utgjør rundt halve albumet. De er mer melodiske og en del av hovedtemaene både musikalsk og vokalt er enklere strukturert og setter seg av den grunn fortere på hjernebarken. Strofen «Please, please take my hand/Please take my soul to rest/So we can always be around» er et glimrende eksempel i så måte. På absolutt alle aspekter imponerer bandet. Brett Hinds får vist frem hvilken glitrende sologitarist han er, Troy Sanders gjør en gigantisk jobb med å formidle lyrikken (i tillegg til Brann Tailor og Brett, som også gjør vokal) og han er også ansvarlig for bunnfrekvensene som virkelig sementerer låtene fast i kropp og sjel. Hør bare på allerede nevnte «The Czar» hvor viktig basslinjene hans faktisk er. Låta er jo et mesterverk i seg selv, men som sagt; bassen gir den den siste touchen, så det virkelig gnistrer av den! Brann Tailor på trommer skal heller ikke glemmes. Innsatsens hans er rett og slett formidabel og han legger til grunn en vanvittig forståelse for hvor Mastodon står på akkurat denne utgivelsen. Det er ingenting overflødig eller overlesset ved spillingen hans og han er til enhver til på hogget for å sørge for at det rytmiske ikke står tilbake for kreasjonene til gitaristene. Bill Kelliher er kanskje den som har den minste rollen i bandet (siden han striks holder seg til gitar og gjør f.eks ingen vokal), men som rytmegitarist er han uovertruffen og fremfører samtlige riff og rytmer nesten for lettvint. Det er ut fra disse låtene at en orienterer seg videre og bare så det var sagt: det er ingen av de fem andre komposisjonene som står tilbake for de episke verkene! (Tittellåta er jo allerede nevnt som en favoritt her i gården.)

Mastodon har vært et konseptuelt band og den trenden ivaretar de også på «Crack the Skye». Det er rimelig høytflyvende ting de tar for seg denne gangen (både billedlig og bokstavelig talt), men de forklarer konseptene sine langt bedre selv og forklaringene er i tillegg lett tilgjengelig for dem som ønsker å sette seg grundigere inn i dem, så jeg skal ikke dvele ved dem her. De understreker bare at amerikanerne er bevisste på alt de foretar seg og det skulle bare mangle at lyrikken er gjennomtenkt, når musikken er så eksplosiv som den er. De har nevnt selv at de denne gangen ville gå for for en mer «classic rock feel» og det var da også det svaret de ga produsent Brendan O'Brien (Pearl Jam, AC/DC etc) da han spurte hvilken type plate de ønsket å lage. I tankene sine har de hatt klassiske utgivelser fra 70-tallet i tankene og da særlig de bandene som klarte å lage lange låter som var ferdig før du fikk sukk for deg. Bill Kelliher nevner f.eks Led Zeppelin, Pink Floyd, The Beatles og King Crimson som viktige aktører angående låtlengde vs subjektiv opplevelse av tid. I forhold til disse visjonene og tankene er det lett å skjønne hvorfor Mastodon har tatt de valgene som de har gjort. De hadde visstnok 15 låter klare før de gikk i studio, men skjønte altså fort at de syv som befinner seg på skiva var de som hørte sammen. Bandet betegner «Crack the Skye» som «the album of our lives» og de har så rett, så rett. Ikke bare har de laget årets album, men også et album som blir stående lik en bauta i den kollektive ubevissthet, som samtidens generasjoner (og fremtidige) kan samles om. Og med den pompøse uttalelsen tenker jeg vi setter strek. Rune Stordahl

10/10 Mastodon har alltid vært spennende, og her smeller de til og presenterer årets album så langt. Det er komplett umulig å trekke frem høydepunkter, hele greia er nemlig en sammenhengende musikalsk nytelse fra begynnelse til slutt. Fantastiske tekster, fantastiske musikere, hva venter du på? Leif Neverdahl

9/10 Jeg må innrømme jeg ikke har sett helt ”storheten” i Mastodons tidligere utgivelser. De gikk stor sett fort i glemmeboken. ”Crack The Skye” derimot, er noe ganske annet. Den smeller i himmelen og sprenger grenser, en utrolig spennende utgivelse. Anne Camilla Bergkvist

3/10 Da jeg satte meg ned for å lytte på «Crack the Skye», vandret tankene kjapt avgårde til klesvasken som burde henges opp... Ikke at dette nødvendigvis er en dårlig plate, men jeg kjeder meg når jeg lytter til prog. Spesielt når jeg føler at dette har jeg hørt før! Fallhøyden ble dessuten stor når "alle" har skryti denne utgivelsen opp i skyene. Skyene som i mitt tilfelle sprakk... Trine Lindh Justad

3/10 Jeg registrerer at denne utgivelsen høster mye heder og ære i musikkpressen verden over, men for å være helt ærlig er dette musikk som gir meg absolutt null og niks. Visst er musikerne flinke og skiva er utvilsomt veldig gjennomført teknisk sett, men hva hjelper vel det så lenge den eneste følelsen jeg sitter igjen med etter å ha hørt den er likegyldighet? Even Knudsen

10/10 Mastodon overgår seg selv på nytt og kliner til med sin beste skive så langt. «Crack the Skye» er et mesterverk. Håkon Ross

8/10 Enkelt Mastodon sin beste utgivelse så langt! Vegar Myrstad

Diskografi:
Crack the Skye 2009
Blood Mountain 2006
Call of the Mastodon 2006
The Workhorse Chronicles (DVD) 2006
Leviathan 2004
Remission 2002
Lifesblood (EP) 2001
Slick Leg (EP) 2001
Demo 2000