Inferno 2007 - Dag 1

Rockefeller, Oslo, 05. april 2007

- Tekst og bilder: Rune Stordahl -

Da var Inferno vel overstått og tiden har kommet for å levere en rapport på hvordan det gikk. Bare så det var nevnt, som enslig utskremt var det en umulighet å dekke absolutt alt fra festivalen. Dette er derfor ikke en fullstendig og nøytral gjennomgang, men heller en gjengivelse av mine opplevelser fra festivalen på trykk. Meningene er derfor mine egne og skal ikke sees på som opphøyde sannheter på noensomhelst måte. Sånn, da var proformaen nevnt, la galskapen begynne!

IMX:
Full av forventninger og nysgjerrighet var jeg på plass noen timer før jeg strengt tatt trengte. Det var selvfølgelig IMX (Inferno Metal Expo) som fristet en nyfiken reporter. Helt umiddelbart ble jeg utrolig skuffet, for messa sto ikke i stil til hvordan jeg hadde sett den for meg i hodet. Det var likevel masse snadder å finne og det skulle godt gjøres å ikke plukke med seg noenting fra bodene til Goddess of Desire, Wolf’s Lair, Dragens Hule, Inferno Merchandising og Wenche Munkelien (som solgte en limitert billedbok fra Inferno 2006). Av underholdning var det en egen stand med Guitar Hero, som var meget populær blant de besøkende. Fullt forståelig, siden man faktisk kunne vinne en ordentlig gitar fra ESP hvis man var dyktig nok på plastikkgitaren. I de ”innledende” rundene var folk riktignok beskjedne og litt tilbakeholdne, men med litt drikke innabords deltok de fleste med stor selvtillit. Dagens gitarklinikk stod Ronni Le Tekrø for. Det var god stemning, bra med folk og Tekrøen sjøl var i godt humør. Ikke den mest stødige i engelsk og jeg regner med at det hadde blitt fyrt av større doser morsomheter og anekdoter om han ikke hadde blitt limitert av sine språklige ferdigheter. Uansett, fokuset skulle være på gitaren og man fikk et godt innblikk i Tekrøs verden (som i hovedsak består av ulyder!?). Her gikk det i alt fra hvordan han brukte gitareffekter som gjorde at han knapt trengte å ta i gitaren for å lage et-eller-annet-stykke-musikk, dempeteknikker, omvendtspilling og til simulering av et par som har seg i parken og den stakkarslige kikkeren som står og spionerer på dem (!) Ikke så veldig matnyttig for aspirerende gitarister, men en morsom seanse likevel.
Etterhvert ble det klart for signeringsstand med Dimmu Borgir, representert ved Shagrath, Silenoz og Galder. Her var det en overraskende lang kø av folk som var interessert i å hilse på og få signerte kort i tillegg. Alle sammen koste seg og virket utrolig fornøyde, bortsett fra Shagrath som så ut som han kjedet livet av seg.
Da finalen i Guitar Hero gikk av stabelen hadde jeg forlengst gitt etter for sulten og befant meg på Elm Street for å tilfredstille et av behovene i pyramiden til Maslov. Har du ennå ikke prøvd burgertallerkenen på Elm har du sannelig gått glipp av noe! Jeg var tilbake på IMX få minutter før ”METAL – A Headbanger’s Journey” ble vist på storskjerm. Jeg var tydeligvis ikke alene om å ha sett den allerede, for oppmøtet i salen var mildt sagt glissent. Klokken syttenhundre befant jeg meg på Hotell Edderkoppen for å gjøre et intervju med Dødheimsgard (DHG). Hvordan det gikk kommer jeg tilbake til i et eget intervju, men jeg kan røpe at Vicotnik hadde såpass mye på hjertet av jeg gikk glipp av de to første bandene ut på Inferno, nemlig FATAL DEMEANOR og NORWEGIAN ALL-STARS. Synd og skam selvfølgelig, for de var to band jeg hadde sett frem til, menmen, ikke noe å gjøre med det...

INFERNO:
Første bandet ut i kveld for min del ble KARKADAN. De var midt oppi en Megadeth-cover (som jeg ikke husker navnet på) da jeg ankom og det låt riktig så proft. Da de begynte på neste låt fant jeg fort ut at dette ikke var noe for meg. Jeg beveget meg heller opp på Rockefeller for å suge inn atmosfæren og forventingene som lå i lufta til proskjektet satt sammen av medlemmer fra Enslaved og Fe-Mail, TRINACRIA. Det jeg hadde lest om prosjektet virket uhyre interessant og pirret mine musikalske antenner rett så kraftig. Det hvilte likevel en sunn skepsis i bakhodet, da jeg er en novise når det kommer til noise-sjangeren og det lille jeg har fått med meg av sjangeren er av Lasse Marhaugs komposisjoner. Og de er ikke akkurat lett kost eller spesielt gjestfrie å komme inn i. Det jeg håpet på var at ballasten til Grutle, Ivar og Arve skulle bikke opptredenen over i riktig kontekst og jeg må si at jeg fikk det akkurat som jeg ville! De åpnet med et akk så tradisjonellt powerchord-riff, som blir hamret ut på E-strengen, henholdsvis i første bånd og i åpen posisjon, men du verden som det funket! Det er mye rom for damene til virkelig å utfolde seg og jeg innrømmer glatt at det var damene som stjal showet for min del. Symbiosen mellom ekstremmetall og noise viser seg å være nøyaktig finstemt og aldri har vel ordet kakofoni kommet mer til sin rett. Det var ikke alt som var like vellykket og spesielt en av låtene ble kjedelig med et svakt og monotont riff i fundamentet. De gjorde allikevel bot på skaden da det var klart for sistelåta som startet med horn og kvinnelige vokalharmonier, Grutle fulgte opp med hviskende vokal og snart eksploderte låta på en slik måte at det var bare å gi seg totalt over i deres vold.

Etter å ha fått summet seg litt, bar turen ned på John Dee for å få med seg UNSPOKEN. Plata fikk god kritikk i Scream og da blir man jo selvfølgelig litt ekstra spent på å se om de klarer og overføre dette til live-formatet også. Desverre imponerte de ikke meg med sin old school death metal. Det ble for likelydende og idefattig til å fange noe særlig interesse her i gården. Da rytmegitaristen deres slet en streng frøs han til is, bokstavelig talt. Jeg har aldri sett noen bli så apatisk på scenen som den karen. Tydelig nervøs prøvde han å komme i kontakt med de andre i bandet via blikkontakt, uten å lykkes. Det virket som om han ikke visste hva han skulle gjøre og ble bare stående med armene i kors over gitaren, uten å gjøre noenting. Heldigvis kommer det en gitartekniker til unnsetning, hjelper fyren med å ta av den slitte strengen og sette på en ny og stemme den opp. De forsvinner av scenen et par minutter, før gitaristen entrer scenen med fornyet tillit. Resten av bandet gjorde det eneste riktige, de fortsatte som planlagt og lot seg ikke vippe av pinnen av det lille opptrinnet. De koste seg foran et rimelig fullt John Dee og vokalisten så ut til å ha det som plommet i egget som frontmann. Det endrer likevel ikke det faktum at musikken var kjedelig, så jeg trekker etterhvert til baren og tar deretter turen for å snoke litt i alle bodene på standområdet. Et kvarter før PRIMORDIAL skal på har det allerede samlet seg en del folk foran scenen. Bandets diskografi er et blankt kapittel for min del, så jeg nøyer meg med å konstantere at de kan det de driver med, vokalisten var overalt på scena og det var smekkfullt med folk. Etter å ha ”tilstått” min neglisjering av musikken deres i en samtale med noen kompiser etterpå, vanker det ”smekk på pung” og jeg lover at noen av platene deres skal snarlig sjekkes ut.

PARADIGMA er neste band på John Dee, og nok et band jeg bare kjenner til av omdømme. Forvirringen var total da jeg i løpet av kvelden hadde overhørt ordene Thrash, Death, Doom, Gothic og Prog i forsøkene på å beskrive musikken deres. Kunne de virkelig være så vanskelig å båssette? Jeg tenkte at her kunne det være lurt å skaffe seg en plass ganske kjapt, siden det virket som om de hadde fått en slags ”underdog” rolle av festivalgjengerne; et band som ingen hadde noe forveninger til til, men som de fleste skulle få med seg. Vel, den spådommen slo ikke helt til, og JD var ikke mer en halvfullt da PARADIGMA satte i gang (det tok seg raskt opp, bare så det var nevnt). Og joda, eklektisk er absolutt er ord man kan bruke om den Death/Gothic/Doom-en deres. Den kvinnelige vokalisten/keyboardisten var også på plass som seg hør og bør i et slikt band. Det som er litt uheldig for dem er at enkeltelementene og prestasjonene deres er veldig bra, men sluttsummen svarer ikke helt til komponentene som er plusset sammen. Godriffene uteblir og det samme gjelder magien som egentlig burde oppstått her... Jaja, tenker jeg, bandet som gjør seg klar i overetasjen vet jeg leverer varene, siden jeg allerede har sett dem live et par ganger tidligere. Dessuten må vel ZYKLON være det bandet hvis medlemmer som er hyppigst representert på Inferno? Jeg har aldri fått helt taket på dem på skive, men live er de et monster av dimensjoner. Det er teknisk, brutalt, intelligent, intrikat, imponerende og voldelig. Bare godord i min bok altså! Jeg syns det er helt utrolig at et band med så markante personligheter klarer og dra lasset i samme retning. Her har vi et perfekt eksempel på hva jeg savnet hos det forrige bandet. Enkeltelementene i ZYKLON er jævlig sterke, men lagt sammen blir resultatet eksplosivt! Secthdamon leverer de verbale angrepene nådeløst og i tospann med dødsrallinga til Destructor slakter de alt som kommer i veien for dem. Jeg nyter hvert skund, men plutselig gjør strategen i meg krav på litt oppmerksomhet og ber meg ta en titt på klokka.

Det er straks klart for WATAIN på John Dee og klok av skade fra 1349-gigen første gang de spilte på Inferno, så finner jeg ut at det kan være lurt å være på plass litt før de starter. WATAIN trenger knapt noen introduksjon for dem som følger med i undergrunnen. Jeg vil sågar titulere dem ”Festivalens mest forhåndshypete band”. Mitt kjennskap til dem før konserten var en god omtale i Terrorizer og et par sanger på Myspace, for å finne ut hva dette dreide seg om. Ellers har jeg tatt notis av aktiviteten rundt og før konserten deres på diverse nettforum. Og joda, det er en salig mengde fans i salen lenge før de tenker på å entre scenen. I minuttene før Helvete bryter ut, så innrømmer jeg gjerne at jeg ble bitt av basillen og jeg var både spent og andektig i det bandet entrer scenen. De kjører på med omtrent alt som finnes av klisjeer, men de gjør det så gjennomført at det blir av mindre betydning. De gjør en god figur og mitt inntrykk er utelukkende positivt! Sisteplata er, om ikke innkjøpt, iallfall ført opp på ønskelista! Headlinere på festivalens første dag er ingen ringere enn SUFFOCATION! En institusjon når det kommer til US-Death Metal og deres første konsert i Norge noensinne. De har holdt det gående i (nesten) tjue år nå, og hvor de henter energien fra, er meg en gåte. Desverre er ikke Doug Cerrito lenger å finne i besetningen, men det ser ikke ut til å legge noen demper på feststemninga som råder når de setter i gang. Frank Mullen ser ikke ut som noen metalfyr, noe han veier opp for så til de grader med sin spasmiske opptreden. Skinna som han var ble det ikke noe headbanging på ham, men riste på hodet, dét kunne han, syke mannen. Du måtte nesten ha vært der for å skjønne hva jeg prater om. Det var rett og slett deilig å få servert dødsmetall av noen av gamlekara innenfor sjangeren, og jeg var ikke alene om å synes akkurat det! Med tanke på at jeg skulle labbe de 3.5 kilometerene opp til Vandrerhjemmet (jeg gjør ikke den tabben til neste år, da blir det Perminalen!) så valgte jeg å ta turen før de gikk av scenen, noe jeg ikke angret et sekund på da hodet traff hodeputa. Og med det var dag numero uno over!