SCARS ON BROADWAY Scars on Broadway

Da er det klart for solofremstøtet til Daron Malakian etter at moderbandet er stedt midlertidig til hvile. Joda, det opereres med bandnavn og det hele, men det er én person som styrer skuta her med hard hånd og det er altså System of a Down-gitaristen sjøl. Uttrykket er langt enklere og mer poppa enn hva vi har vært vant til, men det er fortsatt mulig å høre hvor musikken har sitt opphav, da det til tider låter umiskjennelig SOAD. Han har gått for en mer strømlinjet form på låtmaterialet og det finnes lite av de viltre og uventede påfunnene, som virkelig har vært et av de store kjennetegnene i låtskrivingen hans. Det er nok mer på det melodiske plan at fortiden gjør seg gjeldende. Det er rimelig korte låter her, men til gjengjeld finnes det hele 15 av dem. Ut i fra kvaliteten å dømme, så er det fire for mange og var det opp til meg måtte nok to-tre låter til ha falt for slaktekniven. Albumet er på sitt beste midtveis, mer spesifikt fra låt 6-11 (unntatt spor 10). Sjøl om du rådigger SOAD vil jeg ikke si at dette kommer til å falle umiddelbart i smak. Til det er det altfor ujevnt og skuffende. Å kalle det dårlig er kanskje å trekke det litt langt, men står valget mellom å høre denne skiva eller ei vilkårlig SOAD-skive fem ganger til, så er det en rimelig enkel avgjørelse... PS. Det kjennes litt brutalt ut å bare tildele «Scars on Broadway» fem poeng, så la meg understreke at det er en relativt sterk poensum.

Diskografi:
Scars on Broadway 2008