ACHENAR All Will Change

Det er åpent for diskusjon om hvorvidt denne skiva burde anmeldes her eller ei, men trenden er at vi anmelder alt som kommer inn og da kommer ikke det skotske enmannsbandet til å bli unntaket som begrefter regelen. Ideen til dette prosjektet strekker seg faktisk så langt tilbake som 1996, men da lot det seg ikke gjennomføre pga for høye ambisjoner og teknologiske begrensninger. Rundt 2003 ble tråden plukket opp igjen og siden da har Duncan Hemingway brukt tiden til å lære seg å kontrollere tilgjengelige tekniske løsninger, samtidig som han har komponert musikken som har havnet på denne debututgivelsen. Elektronikk, støy og samplinger er vesentlige bestanddeler i Achenars uttrykk, sjøl om lydbildet blir myknet opp av akustiske gitarer og diverse synthinstrumenter (deriblant piano, messingblåsere, treblåsere etc). Ser man bort fra stemmebruken, som i hovedsak er forvrengt, vil jeg si at dette er knallhard electronica i samme gate som Aphex Twins. Musikken er utforskende og eksperimentell, men det er alltid en låtstruktur i bunn og Duncan lar seg aldri friste til å bikke over i utilgjengelige støykollasjer (med unntak av introen da). Vokalen ligger et stykke bak i miksen og opptrer mer som tekstur for å å gi dybde og liv til musikken, enn som et hovedfokus man fester konsentrasjonen sin ved. Dette er med på å gi plata et instrumentalt preg, sjøl om så ikke er tilfelle; det er faktisk tekst på åtte av tolv låter. Utover det bandet som allerede er nevnt i omtalen er det vanskelig å komme på andre aktører som kan gi et fornuftig sammenligningsgrunnlag. Ut i fra en metallisk kontekst representerer Achenar definitivt noe helt nytt og det er ekstremt så det holder, men er det metall? Tja...

Diskografi:
All Will Change 2008