ACYL The Angel's Sin

Kimen til dette franske bandet ble sådd i 2006, men det var først året etterpå at Amine og Reda klarte å smelte sammen sine interesser for Nordafrikanske instrumenter, etnisk musikk og ekstremmetall til et eklektisk musikalsk uttrykk. Og det skal de ha; hvis man måler dem opp mot hva ambisjonene deres er har de lykkes veldig godt. For de de byr på er nettopp et godt sammenvevd sound av ovennevnte komponenter, med en liten overvekt av metalliske elementer. Personlig applauderer jeg konsekvent band som tenker nytt og som klarer å fullbyrde sine visjoner, men samtidig må man ikke være redd for å kalle en spade for nettopp det. I Acyls tilfelle går det ikke på følelsen av billig gimmick (for de har som sagt skrudd dette godt sammen), men mer det at metallpartiene ikke er det helt store, merkelig nok. For riffene, isolert sett, funker ved en mer analytisk form for lytting. Mulig det er produksjonen som må ta en del av skylden? Den rene vokalen balanserer også hårfint på linjen mellom småsur og god intonasjon. Hvis det er noe de kunne blitt bedre på, måtte det være å gjenskape den «ørken-vibben» i de hardere partiene også, uten at noen av elementene kommer på kollisjonskurs med hverandre.

Diskografi:
The Angel's Sin (EP) 2010