ALCEST Écailles de lune

Forrige fremstøt på platefronten fra Neige og Alcest var trivelig nok, men ble dog aldri noe mer enn et blaff her i heimen. Etter å ha sjekket hva jeg skrev sist vil jeg si at de fortsetter i samme sporet, bare med et større innslag av Burzum-aktig skrikevokal. Den rene varianten er temmelig pyton i denne runden. Sutrete og spak er bare to av ordene som slår meg når den skal beskrives. I omtalen jeg nylig gjorde for det relaterte bandet Les Discrets refererte jeg til Alcest, men det burde tydeligvis vært motsatt, for «Septembre et ses dernières pensées» må sies å være et langt mer vellykket albumet enn hva «Écailles de lune» er. Av de seks sporene er det bare del en av titttelsporet og låt nummer tre som er særlig givende. Avslutningssporet er greit nok, men blir for statisk og kjedelig i lengden. De tre resterende låtene fremstår igrunn som fyllmasse. Det skulle ikke forundre meg om skiva hadde stått seg bedre som et instrumentalt verk, alternativt kun hatt skrikevokal. Det dekker likevel ikke over at det soniske innholdet falmet urovekkende fort. Skal du ha Shoegaze med deilig og småmørk stemning setter du heller kurs for det langt bedre prosjektet Les Discrets.

Diskografi:
Écailles de lune 2010
Souvenirs d’un autre monde 2007
Le Secret EP 2005
Tristesse Hivermale (demo) 2001