ALICE IN CHAINS Black Gives Way to Blue

Etter at Layne Staley gikk bort i 2002 hadde vel de fleste regnet med at Alice in Chains var en saga blott for evig og alltid. At det da plutselig dukket opp en nytt album var både gledelig og uventet. Sist studioalbum må vi helt tilbake til 1995 for å finne, og fuglene skal vite at det har rent mye musikalsk vann siden da. Plata havnet i spilleren uten at besetningen gikk nærmere i sømmene og til min store forbauselse lurte jeg på om jeg husket feil, var det egentlig gitaristen som hadde gått bort? Grunnen til det heter William DuVall og synger urovekkende likt til avdøde vokalist. Han nagler alt som gjorde den stemmen unik og spesiell, og det ned til den minste detalj. Det låter i det hele tatt som Alice in Chains og materialet besitter en gnist og vitalitet jeg ikke forventet i det hele tatt. Åpningssporet er usedvanlig sterkt og lyrikken her må da både være selvbiografisk og profetisk på samme tid? De første verselinjene går slik: hope/a new beginning/time/time to start living/like just before we died. Sterke og sanne ord. Så får vi håpe at dette er den nye starten de trengte. Det er kanskje like mye Rock som Grunge å spore i komposisjonene på «Black Gives Way to Blue» og skal man dra en sammenligning til deres selvtitulerte album fra 14 år tilbake i tid, er det et mer fengende, up-tempo og melodisterk band som igjen ser dagens lys. «Positivt» er også et ord som legger seg i minnet og musikken reflekterer uten tvil stemningen innad i leiren. I «Last of my Kind» viser DuVall litt av sin egen karakter i stemmebruken og det fungerer overmåte bra. Det går jo selvfølgelig på bekostningen av soundet til bandet, det kan ikke benektes, men det gjør ingenting at han lar vær å kopiere Layne Staley til enhver tid. Noe småplukk på enkelte av arrangementene er det og i mine ører kunne de ha strammet inn spilletiden med iallfall 7-8 minutter. De hadde fint klart seg uten nest siste låt, «Private Hell», som i og for seg er grei nok, men deri ligger også problemet dens, og så kunne de f.eks rundet av «A Looking in View» noe kjappere. Bare for å ha pekt på noe helt konkret. De runder av med tittellåten, en vakker liten ballade hvor pianoet står sentralt og som sørger for at lysten til å snurre skiva nok en runde vekkes.

Diskografi:
Black Gives Way to Blue 2009
Unplugged (live) 1996
Alice in Chains 1995
Jar of Flies (EP) 1994
Dirt 1992
Sap (EP) 1992
Man in the Box (EP) 1991
Facelift 1990
We Die Young (EP) 1990