ANGST SKVADRON Sweet Poison

Det er mange gode ideer og en del smågeniale partier på Angst Skvadrons nye plate, men gjennomføringen fungerer ikke optimalt. Enten fordi de ikke utforsker veien til endes eller tråkker den stien de har gått opp brei nok (eller velger ei kjedelig rute). Så istedet for å få fullstendig frysninger og tanker om at dette er formfullendt, blir man hele tiden sittende å legge merke til ting man savner og sysle med fantasier om hva det kunne blitt om de hadde gjort alt «riktig».

Det er faktisk sporene hvor Black Metallen ikke er grunnfundamentet som er best («Dolcontine Blues», «Sweet Poison» og «We Miss Them»), men også de gir (tidvis) inntrykk av å bli klippet av når de virkelig kunne fått utfoldet seg. Samtlige spor kunne vært detaljkommentert og kritisert på følgende eksemplifiserende måte: riff x i låt 2 er kult, men gjentas for mange ganger (eller er kult i seg selv, men virker malplassert); avslutningspartiet i låt 3 er rått og fremkaller grøsninger, men blir for intensjonalt og burde vært gitt en struktur som ligger nærmere klassisk musikk; introriffet i låt 7 er for dårlig etc... men nok av det.

For å si noe om den generelle stemningen så er den mørk og horrorfisert, med solide nikk til Devil Doll. Renvokalen (både dame og herre) og adderingen av synth (som trakteres av L.F.F.) besørger prikken over i-en når det gjelder grøsserstemningen. Riffene bygges ofte opp av intervaller som gir inntrykk av atonalitet og dissonans og de skal berømmes for å styre unna mer tradisjonelle byggesteiner i forhold til genren. Tempomessig har de mer å gå på, både når det gjelder variasjon og intensitet. Slik det er nå ligger de aller fleste sporene i moderate tempi og det gjør sitt til at interessen og fokuset dabber av underveis. De hadde absolutt tjent på å røske litt opp her og der, men da hadde de kanskje havnet for nært de andre bandene til hovedmannen bak bandet?

Vokalen er surklende og grim, så en forkjærlighet for den sorte sjanger er en forutsetning for å få fullt utbytte av «Sweet Poison». Noe voldsom grad av avantgarde eller post-elementer finnes ikke, så skiva er på ingen som helst måte særlig utfordrende i så henseende.

Sjøl om jeg skrev at det er de låtene uten basis i Black Metal som er best (har en viss mistanke om at prog-maestro L.F.F står bak disse), er det faktisk to låter som skiller seg ut og hvor de på sett og vis får fullbyrdet sitt musikalske virke, nemlig «Fucking Karma» og «The Eyes Among Stars». Her klarer de å balansere samtlige virkemidler på en fornuftig måte, de pensler ut de ideene som er gode nok, bygger i dybden hvor det trengs og inkluderer fascinerende effekter for å understreke den pågående atmosfæren. Hadde de brukt disse to låtene som rettesnor på hvordan bygge opp gode komposisjoner ville «Sweet Poison» fremstått langt sterkere.

Diskografi:
Valium Holocaust (EP) 2010
Sweet Poison 2010
Flukt 2008