ANSUR Warren Factions

Når den norske trioen nå slipper sitt andre album er det et par-tre ting som har endret seg betraktelig. Lydbildet har blitt vesentlig bedre; produksjonen er rundere og fyldigere og det låter langt mer analogt og varmere av den grunn. Noe som fungerer ypperlig sammen med musikken, som har blitt langt mindre ekstrem enn sist gang. Ser man bort i fra introen på «An Exercise in Depth of Field», så er alle tilløp til Black, Death og ekstremmetall forsvunnet som dugg for solen. Og da sitter man igjen med rendyrket progressiv metall, i en langt mer definerende form enn hva menigmann vanligvis putter inn i denne båsen. At det er en gjeng med nitten/tjueåringer som leverer et slikt vektig stykke arbeid, som slår beina under langt mer profilerte aktører er intet mindre enn imponerende. Og når albumet i sin helhet er spilt inn i bandets eget studio og mikset og produsert av gitarist/komponist Torstein Nipe, da kan man saktens lure på hva som skal til for å stoppe dem fra å oppnå akkurat det de vil. De har lagt sin elsk på lange låter og de syv låtene som er inkludert på «Warren Factions» varer rett over timen, noe som gir en gjennomsnittlig spilletid på ca ni minutter per låt. Samtlige låter er proppet med musikalsk snop og jeg har særlig sansen for gitararbeidet som fremføres her; det være seg utsøkte soloer («At His Wits End»!!!), akustiske gitarpartier eller harmoniserte riff. Av andre ting som må trekkes frem er orgelsoloen på «The Tunguska Incident» et stort øyeblikk, det samme kan sies om inkluderingen av saksofon. Mye av det instrumentale arbeidet gir meg i det store og hele kraftige vibber til Pink Floyd og det er et jævlig svært kompliment fra min side! På komposisjonsbiten virker de utrolig selvsikre og med god grunn; alt de foretar seg fungerer på utmerket vis; det være seg takt- eller temposkifter, bytte av musikalsk drakt eller rett og slett endring i intensitet. Ellers har de en ekletisk tilnærming til det å kreere musikk og det er også en egenskap som er gull verdt i min bok, sjekk for ekstempel ut det småfunky gitarpartiet rett før den allerede nevnte orgelsoloen. En vanvittig kontrast til musikken rett forut, men som gir inntrykk av å være den mest naturlige og åpenbare fortsettelsen; det måtte bare være slik. Som du sikkert har forstått; det skal godt gjøres å kjede seg i selskap med Ansur, til det er idérikdommen og mylderet av kreative vendinger for stort. Men, medaljen har en bakside og det som fyller størsteparten her er vokalen. Jeg skal ikke dvele for mye ved den, det er tross alt ikke mer en ni (!) minutter med vokal på skiva (jepp, jeg har tatt tiden). I mine ører har ikke Espen Aulie funnet frem til den stemmen som musikken er best tjent med og som han selv ville vært best tjent med. Det finnes noen få partier på «Warren Factions» som avslører dette, blant annet i spor 2 når han synger «rising high above them» og i spor 3 når han for andre gang synger «not a zealot remain, no blood in their veins». Her viser han frem noe som jeg savner jevnt over; melodi. Slik som ting er nå befinner han seg litt i Limbo, hvor vokalen hverken er fugl eller fisk og det nivået han er på virker mer som en trasé for hvor han er på vei, enn som et ferdigutviklet instrument. Andre unntak som bekrefter regelen er det lange mellompartiet på «An Exerice in Depth of Field», som inkluderer det berømmelige countrypartiet. Alt dette er fett nok og isolert sett er det tøft som juling, men det har litt «goddag, mann økseskaft» over seg. De gjør det bare for å gjøre det, liksom. Jeg blir heller ikke venn med låta «Cloudscaper» og vokalen her er helt katastrofe i mine ører. Og for å komme med litt virkelig småpirk så syns jeg synthlyden blir litt for åttitalls. Uansett; Ansur bør og kommer til å stå som et fyrtårn for fremtidig progressiv metal, både når det gjelder innhold og mentalitet.

Diskografi:
Warren Factions 2008
Axiom 2006