BEARDFISH Destined Solitaire

Dæven ta så produktiv denne gjengen, med Rikard Sjöblom i spissen, er! Og det beste av alt er at formkurven atter en gang er på topp. Siden jeg første gang ble introdusert for bandet i 2007 har de på den korte tiden rukket å bli det som på godt norsk heter « a household name». Del to av «Sleeping in Traffic» var, i retroperspektiv, et noe labert album, på tross av ros og positive vendinger. Det er jo noe som heter «kjærlighet gjør blind» og når forelskelsen blusser opp igjen er det vanskelig å skulle være for kritisk, ergo vokter man seg vel for harske kommentarer.

Derfor er det desto gledeligere å se at de har rensket ut alt ugress fra komposisjonene sine på deres femte album og fremstår mer formfullendte enn noen gang tidligere (om man ser bort fra de to første platene, som ennå ikke har nådd disse øreganger, skammelig nok). En kan jo fortsatt høre referanser fra en del høyt aktede syttitallsband, men Beardfish har så utvilsomt opparbeidet sitt eget sound. Det er ikke mange sekundene man skal høre av «Destined Solitaire» før man kan bestemme identiteten til bandet som skjuler seg bak musikken.

De fremholder å imponere innenfor segmentene rytmikk og frasering, både vokalt og instrumentalt, samt at de virkelig briljerer på sine respektive instrumenter med et ferdighetsnivå som har blitt faretruende høyt. Lybildet er like åpent og stort som tidligere, musikken humørfylt, detaljert og fengende. Sjøl om det også er like lekent som alltid har de kanskje blitt en anelse mer utilgjengelige på veien. Melodiene er mer avanserte og vanskeligere å «dechiffrere», arrangementene har form etter klassisk struktur og repetisjon er et begrep svenskene ugjerne identifiserer seg med.

Bare det at de starter med en fullblods RIO/dadaistisk-aktig instrumental på seks minutter sier en god del om ambisjonsnivået de har lagt seg på! (Sleeping in Traffic I & II starter jo som kjent med særdeles korte iørefallende melodisnutter.) Det er heldigvis ingen halvtimelang «suite» med denne gangen, men til gjengjeld tre av låtene over ti minutter lange, hvorav den ene sågar tangerer femtenminuttersmerket! Den totale spilletiden er da også på godt over 76 minutt.

Samtlige låter er spekket med informasjon og det tar laaang tid å skulle gjøre seg kjent alt stoffet som blir servert fra dette overflødighetshornet som bandet tydeligvis har tilgjengelig. Det meste stemmer som sagt her og det skulle ikke forundre meg om «Destined Solitaire blir stående som Beardfish sitt magnum opus. Bare som en kort kommentar helt til slutt må det legges til at inkluderingen av gromsevokal, à la tidlig Entombed, på tittelsporet var helt genialt. Benytt gjerne mer av den i fremtiden!

Diskografi:
Destined Solitaire 2009
Sleeping in Traffic Part Two 2008
Sleeping in Traffic Part One 2007
The Sane Day 2005
Från en plats du ej kan se 2003