BEARDFISH Sleeping in Traffic Part Two

Da var tiden kommet for de svenske skjeggefiskene å avrunde tematikken rundt den rett så helsefarlige aktiviteten hovedpersonen deres bedriver og vi kommer inn i historien i det solen går ned. Vi skal ikke dvele ved oppramsing av inspirasjonskilder, men heller stadfeste at Beardfish såvisst har sin egen stemme innenfor det progressive segmentet, eller «rock med tendener mot det teatralske» som vokalist og multiinstrumentalist Rikard Sjöblom sier.

Produksjonen er rundere og mykere denne gangen, absolutt en forbedring da del en kunne bli noe skarp i diskanten. Ellers er lydbildet godt definert og knivskarpt, her er alle elementer behøriget med rikelig av plass. Etter å ha blitt kjent med bandet det siste året står det klart frem at det er to aspekt de briljerer innenfor og det er rytmikk og frasering, både vokalt og instrumentalt. Strukturen denne gangen er erketypisk for tradisjonelle progrock-band; albumets første 35 minutter er fordelt på seks låter, mens de siste 35 minuttene utgjør spor syv, «Sleeping in Traffic».

I ren begeistring av å motta dette albumet så var førstinntrykket at dette var noen strå hvassere enn forgjengeren og dette synspunktet holdt seg en del gjennomhøringer. Etter å ha satt hardt mot hardt og etter utallige gjennomhøringer står nok «Part One» igjen som det sterkeste og mest varierte av disse to. La det nå være sagt at det taler mer om det albumets fortreffelighet, enn at oppfølgeren er dårlig på noen som helst måte. De største innvendingene ligger nok i den sinnsyke forventningen min og at samtlige komposisjoner har partier, enkeltelementer, arrangement og melodier som ikke holder det skyhøye nivået jeg ærlig talt regnet med at de skulle holde skiva igjennom.

«The Downward Spiral/Chimay» kan stå som et glitrende eksempel i så måte. De tre første minuttene av denne låta er regelrett sidrompa og lite engasjerende, men så tar de en helomvending som er Pele verdig! Plutselig inntreffer et helt usannsynlig og gudebenådet akustisk parti hvor kreativitet og originalitet overstrømmer lytteren. Det er heller ingen uting at de etterhvert klasker på med litt vreng. Her blir det som lytter helt ubegripelig at de ikke har kuttet ut «forsatsen» og heller dyrket videre på det gode som finnes i «Chimay». Og slik kunne jeg plukket på samtlige låter, men regner med at poenget har kommet klart frem.

Vanligvis har jeg kronisk aversjon mot disse erketypiske progklisjeene og hva de innebærer, som for eksempel en «suite» på rundt halvtimen. Klumpen i magen var derfor påtrengende stor da jeg så låtlengden på tittelsporet til Beardfish. «Nei, nei, nei» var det første som slo meg, men så reiste de altså kjerringa og vel så det og slo mine bange anelser og fordommer til jorden. Det er nesten så jeg mistenker dem for å ha slurvet med de andre låtene for å dra dette monstrumet av en låt i land. Småplukk er det selvfølgelig, men i hovedsak er den gjennomarbeidet, kløktig uttenkt og arrangert og fremstår pinadø som én helhetlig låt! Jeg skal like å høre det plastikkprogbandet som tangerer denne!

Låtmaterialet er altså ikke like sterkt som sist og levedyktigheten blir av den grunn noe redusert, men likevel; vi prater om ett av årets sterkeste progressive album!

Diskografi:
Sleeping in Traffic Part Two 2008
Sleeping in Traffic Part One 2007
The Sane Day 2005
Från en plats du ej kan se 2003