CHRIS CAFFERY Faces

Når man tenker på hvor produktive Savatage har vært de siste årene er det kanskje ikke så rart at Chris Caffery velger å gå solo for å fylle ventetiden frem til Savatage begynner å røre på seg igjen. Jeg har ventet i spenning på denne skiva av to grunner. For det første er Chris en jævel til å komme opp med fete riff og for det andre var jeg veldig spent på å høre hvordan Chris skulle fikse det å synge selv. Skiva er som ventet fullstappet av fete riff og gode låter, og det fungerer overraskende bra på vokalsiden også. Chris er vel strengt tatt ingen stor vokalist men stemmen passer musikken som hånd i hanske så da funker det som fjell for meg. Mannen er tydelig inspirert av sin bandkollega og mentor i Savatage, Jon Oliva, når det gjelder måten han bruker stemmen på. I blant lurer jeg nesten på om det er Jon som synger. (kanskje det er det også for alt jeg vet?). Også måten låtene er bygd opp på har en god del til felles med både eldre Savatage og Doctor Butcher. ’Faces’ er en veldig variert skive, uten at den spriker så mye at helhetsfølelsen blir borte. Jeg var langt fra overbevist etter første gjennomhøring, men etter hvert har skiva vokst seg mektigere og mektigere og innfridd mine forventninger og vel så det. Jeg liker egentlig alle låtene på ’Faces’ veldig godt. ’Music man’ er nok den låten som skiller seg mest fra de øvrige låtene på skiva stilmessig. Aller best liker jeg nok den småsinte ’Pisses me off’, powerballaden ’Never’ som er en nydelig liten sak og avslutningssporet ’Abandoned’, men som sagt er det langt mellom nedturene her. Etter ha vurdert frem og tilbake hvor mange poeng jeg skulle spandere på denne skiva, endte jeg til slutt opp på en bunnsolid åtter.

Diskografi:
'Faces' 2004