DARK FUNERAL Attera totous sanctus

Etter litt om og men er Dark Funeral, en av spydspissene innen svensk black metal, klare med ny plate, denne gangen for Regain Records, da House of Kicks og bandet ikke direkte kan sies å ha kommet til enighet. Faktisk var bandet i retten med nevnte selskap, men det skal ikke vi bry oss med her. Her skal det dreie seg om en plate som bandet har vært veldig selvsikre i sine uttalelser omkring; er det så med rette at bandet er såpass skråsikre? Svaret er like enkelt som det er klisjéfylt; både ja og nei. Svenskene har en del band som gir meg inntrykket av at Satan i praksis dreier seg om fart, for det er tydeligvis det som er i fokus. Min personlige oppfatning er selvsagt at dette ikke bør være noe en trakter etter bare for å ha det, fart altså. Dark Funeral skryter mye av hvor fort de kan spille, men fart og pandasminke imponerer ingen, ikke i 2005. Har de så noe annet å fare med? Har de noe annet å by på enn umodent vræl om Satan og dommedag? Ja, denne gangen begynner det å bli positive tendenser (Ikke i verdensanskuelsen, nei.). 'The secrets of the black arts' var dørgende kjedelig, 'Vobiscum Satanas' gjorde meg oppmerksom, mens deres nest siste slipp, 'Diabolis interium', viste et band som prøvde på et eller annet, men uten å komme opp med noe annet enn middels gode låter, som fort forsvant i glemselen. Dark Funeral er kort sagt litt som Bon Jovi; har man hørt en låt av bandet, så har man i grunnen hørt alle. Ja, Dark Funeral er kanskje til og med enda mer resirkulerende enn Bon Jovi. Hyggelig er det derfor at bandet på 'Attera Totus Sanctus' har noen låter som inneholder de små detaljene som gjør at kjapp, kompromissløs metal kan være spennende i mer enn fem minutter av gangen. Denne gangen er det fire faktorer som gjør at Dark Funeral holder interessen min oppe:
-Mathias Modin(trommer) spiller ikke bare kjapt, men klarer å snike inn litt tekniske finesser rundt omkring.
-Emperor Magus Caligula høres ut som om han VIRKELIG mener det han proklamerer, noe som ikke var faktum på Diabolis Interium, der hele bandet egentlig hørtes litt spake og anemiske ut.
-Produksjonen er den mest kledelige bandet har hatt, vil jeg påstå.
-De malende melodilinjene fra Lord Ahriman treffer like godt som på Vobiscum.
Hadde det ikke vært for at det blir litt langtekkelig og standardisert innimellom ville nok denne slått enda bedre an, men det er bare å konstatere at jeg fremdeles venter på et mesterverk fra Dark Funeral. Forhåpentligvis kommer det før eller siden, albumet som åpner portene til Helvete.

Diskografi:
'Attera totus sanctus' 2005
'De Profundis Clamavi Ad Te Domine ' 2004
'Diabolis interium' 2001
'Vobiscum Satanas' 1998
'The secrets of the black art' 1996

Anmeldt av: Pål T. Lystrup