DELIRIUM BOUND Delirium, Dissonance and Death

Oi, her kommer vi ikke utenom referanser til både Thorns og Satyricon anno 1999/2000, skjønner jeg. Bandet er et samarbeid mellom Bjeima (Yurei) og Kim Sølve (fra Trine+Kim Design) og både musikk og tekst er samlet over en lengre tidsperiode, uten at det har skapt et sprikete uttrykk. Lydbildet er tørt og mekanisk, men trår aldri inn i de industrielle sfærene på samme måte som ovennevnte band. Ekstra støv og skitt blir tilført via den organiske og smårumlete trommelyden, som forøvrig står seg godt i lag med resten av produksjonen. Det er gitar og vokal som står i fokus og sjøl om både bass og trommer er tilstede er det ikke alltid at de gjør like mye av seg. Tempomessig ligger bandet litt bakpå og virker til å trives i midtempo-land. Noen kjappe avstikkere finner de dog plass til, men de er nok unntakene som bekrefter regelen. Riffene har veldig ofte en snirklete og dissonant signatur som ligger godt i mine ører og jeg innrømmer glatt at jeg godt kunne tenkt meg å stå bak noen av disse riffene sjøl.

Etter å ha levd med plata i snart tre måneder blir det klart at det godt kunne vært mer dybde og tekstur i komposisjonene, for det blir veldig strippa og rett-i-trynet i det lange løp. Det er selvfølgelig ikke noe problem så lenge låtmaterialet holder bra nivå (og det gjør det), men låtene blir fort sårbare når det kun er grunnmur uten noen form for utsmykning man skal hvile øyene på, noe «Death Kings» illustrerer veldig bra. Antall byggesteiner forblir konstant låta igjennom, men byggverket blir ikke fascinerende før de endrer material og endrer det hele til noe som har lite med begynnelsen å gjøre (mer konkret: der vokalen går over til å minne om Aldrahns «ropete» vrengvokal), om noen var med på den analogien i det hele tatt... Og da var tanken at låta kunne vært fascinerende helt fra begynnelsen av om det lå mer snadder i ruinene.

Diskografi:
Delirium, Dissonance and Death 2010