DRÅPSNATT Hymner till undergången

Det er bare fire måneder siden debuten deres ble omtalt, men nå er altså den svenske duoen klar med album nummer to. Gitarlyden er fikset på siden sist og ligger dermed ikke som en hemsko over produktet og forhindrer fullt utbytte av musikken. De fortsetter på sett og vis der de slapp på debuten, men har fokusert enda mer på det depressive og atmosfæriske.

Avslutningen på forrige omtale så slik ut «Siste halvdel av plata er i mine ører den sterkeste og her finnes det ekstremt mange vakre atmosfæriske partier som svever mellom drøm og desperasjon.» og det gjelder kanskje i enda større grad for «Hymner til undergången», men da plata sett under ett. Her kan jeg nevne i fleng de to siste minuttene av «Somna in», åpningsminuttet «Arvssynd», de fire første minuttene av «Ve er» og alle åtte minuttene av «Gasten» (som gir vibber i retning av «Silent Hill»låta). Skrikevokalen er like jamrende og karakteristisk som sist og sender konstant frysninger nedover ryggen. Burzum og Shining (s) er fortsatt sterke referanser for både stil og innhold når det gjelder Dråpsnatt sitt virke.

Renvokalen minner enda litt om en annen karakteristisk svenske, men ikke i like stor grad som på debuten. Pianoet og den akustiske gitaren er også på plass og virker ende bedre inkorporert denne gangen. På sitt ypperste virker Dråpsnatt like beroligende og bedøvende som valium, men de har mer og gå på og det er enkelte partier som drar helhetsinntrykket ned. Her kan nevnes den aller første melodien på albumet og de partiene som drar i retning av av black 'n' roll og folk metal. Karaktermessig har det vinglet mellom meget bra og fantastisk (og i den ovennevnte «Gasten» er de til og med oppe på mesterverk-nivå når den desperate renvokalen inntrer), men det landet på meget, meget bra (eller 7.5/10 om du vil).

Diskografi:
Hymner till undergången 2010
I denna skog 2009