DYSPERIUM Dysperium

Herrene John Marshall og James Brown (nei, ikke Han) hadde tidligere hyre i det amerikanske Black Metal-bandet Typhus, men nå ligger fokuset på deres eget band, Dysperium. Denne selvtitulerte debuten ble sluppet i fjor og fremstår som en helhetlig affære med dype røtter i den nordiske delen av Black Metal (tenk Ulver og Borknagar for eksempel). Duoen sørger for alt i fra vokal, klassisk gitar, trommer, bass og piano og selve utførelsen er det intet å utsette på. Melodiene står sterkt her og har en sentral plass i samtlige kutt. De har fått mye panegyrisk skryt allerede av pressen og sjøl om jeg ikke er helt der, er det like fullt forståelig. For de gjør mye bra og lytterinteressen vedvarer fra start til slutt. At de er opptatt av helhetsbildet og at slike tanker opptar dem vitner introen og outroen om. De er ikke identiske, men lar seg lett knytte opp mot hverandre komposisjonsmessig. Dette prinsippet er noe jeg mener å se konturene av i de resterende sporene også. Ikke at ting ligner, eller at de benytter seg av det godeste Zappa kalte for «conceptual continuity», men ting er nøye avstemt i forhold til hverandre og gjør «Dysperium» til en enhetlig affære. Noen skjær i sjøen er det riktignok, men de partiene er i grunn fort overstått (sjøl deres intensjonale natur ødelegger illusjonene der og da), så det skal ikke fokuseres noe særlig på dem. Favorittsporet er låt nummer seks, som ganske enkelt bærer romertallet «VI» og kan sies å gestalte hele Dysperiums repertoar. Her får du alle typer vokal, fra kor til forvrengte ravneskrik; akustiske passasjer som binder sammen partier av mer voldsom karakter og stemninger som er både mørke og trolske. Bare for å ha sagt noen ord om tempoet også, så er det generelt litt bakpå og du finner ingen hissige blastbeat-partier på hele skiva, i så måte er det mer Doom enn Black.

Diskografi:
Dysperium 2009
Dawning (demo) 2003