FORMLOFF Adjø silo

Formloff er en eksperimentell duo fra Norge, og de har sluppet et ganske unikt debutalbum. Mine følelser angående produktet deres er veldig ambivalente. På den ene siden har man de sangene som er absurde og bisarre (som er en god ting) og på den annen side har man de sangene som er regelrett stupide (som ikke er en fullt så god ting). Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er at de prøver for hardt å være rare og morsomme, hvor eneste formål er å være rar og morsom. For eksempel, når de skriver i presseskrivet at samarbeidet de to imellom ”resulterer i følelsen du får når du ser en episode av ’The Twilight Zone’ mens du spiser en blå banan.” Hva skal det bety? Jeg kunne likeledes nevne lyrikken til ”Arild Menzönis Traumatiske Liv” (eller hvilken som helst av de andre for den saks skyld). Jeg hverken lo eller smilte, ikke en eneste gang. Jeg liker det virkelig når band omfavner muligheten til å eksperimentere med musikken sin, uten å ta den så forbanna selvhøytidelig hele tiden, men på den annen side så er det ikke sånn at ethvert fremskritt betyr ”forbedring”. Og det er innenfor dette aspektet jeg syns at Formloff feiler. Ta deres egen nyvinning, ”huesprettvokalen”, for eksempel. Den er både modig og utfordrende, men det irriterende aspektet ved den overskygger alt annet. Det de har fått til å kreere er et veldig enhetlig album, med flust av minneverdige og fengende melodier, satt sammen av enkeltelementer som du aldri ville drømt om å kombinere hvis du var komponisten, med en helt egen stemme oppi det hele. Så sjøl om kritikken min kan virke uhyre krass, så er jeg veldig takknemlig for å ha hørt musikken deres (de siste minuttene av spor 8 er pur genialitet!) og jeg skal fortsatt holde et øye med dem i tiden som kommer!

Diskografi:
Adjø silo 2006