GOJIRA The Way of All Flesh

At Gojira kommer til å legge store deler av Europa (og resten av verden for den saks skyld) i ruiner med «The Way of All Flesh» er hevet over enhver tvil. Bare lyden og produksjonen er i seg selv nok for å oppnå dette og når du i tillegg snakker om riff og låter, aiaiai... en ytterst farlig kombinasjon. Jaha, tenker du kanskje nå, hvorfor scorer de ikke full pott og hvorfor er karakteren så avmålt hvis Gojiras fjerde album består av slike eksplosive sprengladninger som blåser deg overende? Vel, rett og slett fordi forventningene til dette albumet var urealistiske høye og når man forventer perfeksjon, ja da blir man skuffet, samma faen hva sluttresultatet måtte oppvise. Og en latterlig sterk syver er jo tilnærmet slakt, liksom. Ballet åpner med et avsindig fett legatoriff, hvor trommer og bass groover i polyrytmisk harmoni. Allerede her er lykken fullkommen, hvis det ikke var for at de trampet uti repetisjonsfella. Riffet er altså knalltøft, men gjentas for mange ganger. Småplukk, javel, men krise til å være Gojira. «Toxic Garbage Island» viser frem en langt mer brutal og synkopert side av bandet og igjen blåser kombinasjonen av riff og produksjon deg overende. Frem mot skivas mest brutale låt, «Adoration for None», er formkurven litt slapp (til Gojira å være) og da er det godt å høre dem i tilnærmet dømetallmodus for første (og eneste) gang i denne runden. Herfra og ut skiva er klørne adskillig kvassere i sin fremtoning og det virker som en bevisst avgjørelse fra bandet. Tittelsporet får æren av å runde av deres soniske seiersmars og jeg skulle bare ønske at de ikke hadde falt for fristelsen med å inkludere x antall minutter med stillhet før et «skjult» bonusspor overtar stafettpinnen. Et skikkelig antiklimaks av et musikkstykke og ikke en måte å avslutte et ellers storveis fyrverkeri.

Diskografi:
The Way of All Flesh 2008
From Mars to Sirius 2005
The Link 2003
Maciste all Inferno (EP) 2003
Terra Incognita 2000
Wisdom Comes (demo) 2000