IN LINGUA MORTUA Salon des refusés

Når disse ordene leses har undertegnede forkastet ørtenhundre utkast med panegyrisk lovprising hvor jeg har prøvd å beskrive på en forklarende måte hvorfor In Lingua Mortua har kreert det perfekte Black Metal-album. Da sannheten endelig demret (at det var rimelig umulig å oversette nesegrus og stum beundring til skriftens rike) gikk det en liten faen i meg og det var med høystemt mine at innrømmelsen ble formulert slik: de skal rett og slett overgå seg selv neste gang. Da må de ha litt å gå på og hvis de allerede har oppnådd perfeksjon, ja, da er situasjonen mer enn kinkig. Å skulle introdusere hele bandet og deres meritter ville ha tatt altfor mye plass (og oppmerksomhet!), så vi nøyer oss med å nevne at Lars Fredrik Frøislie, komponisten og hjernen bak ILM, har funnet de perfekte samarbeidspartnere til å fullbyrde sin visjon. Til å begynne med skal jeg glatt innrømme at jeg hadde forventet et enda mer avantgarde og outret snitt på materialet og dermed – idiotisk nok – var det et hint av skuffelse og resignasjon i kropp og sjel de første rundene. Hurtigspol så frem et par uker og pipa har fått en annen lyd. Javel, så var materialet noe svartere (ikke lyrisk dog) enn forventet, men hvordan i all verden det endte opp med å være negativt i starten må fuglene vite. Det er likevel mer enn en håndfull krumspring i hver enkelt låt, med en progressiv forståelse og tilnærming som bare er søkende musikere forunt å besitte. Og bare for å ha nevnt det også (mens det fortsatt sitter i hukommelsen), materialet godeste Frøislie har kreert får frem det beste i alle musikerne han har fått hjelp av. Ihsahn har allerede benyttet seg av Jørgen Munkeby på sin siste skive, men det er først her at saksofonisten er i symbiose med musikken. Ellers virker det mest til å være lov i ILM lydunivers og det er det all grunn til å være takknemlig for! For å si det på en annen måte: alt det debuten ikke var, det er «Salon des refusés». Det er ingen vits i å si seg uenig at dette er en sammesmelting av 90-talls Black Metal, 70-talls Prog, grøssermusikk og avant-rock. Avslutningsvis fyrer vi av med en lett og tabloid vinkling: «King Crimson goes Black Metal».

Diskografi:
Salon des refusés 2010
Bellowing Sea – Racked by Tempest 2008