JUCIFER If Thine Enemy Hunger

Jucifer er for meg et nytt bekjentskap. Litt overraskende var det derfor å finne ut at det har vært langt over fem millioner treff på hjemmesiden deres. De to første sporene på skiva bærer bud om stoner/doom-influert rock. De snegler seg avgårde i siruptempo, repeterende til det kjedsommelige. Det kunne fort ha blitt en møysommelig affære ut av dette. Grunnen til at det ikke blir det heter variasjon. Fra og med sporet ”Lucky ones burn” girer de opp og gir litt gass, noe som gjør uttrykket deres mer rocka. Influensene i musikken er mange, men hovedinntrykket mitt er at de holder seg i post-grungesjangeren, med alternativ rock-kategorien hengende under i liten skrift. Da ser jeg bort ifra ”She Tides the Deep”, ”Centralia” og ”Ludlow”, da disse ligger nærmere opptil stoner/doom-sjangeren (og står i kontrast til resten av låtene). Vokalen minner til tider om Courtney Love og PJ Harvey, og harmoniene vekker assossiasjoner til The Murmurs America, av alle ting. Skiva er uhyre variert fra låt til låt, men det blir for mye midtempo, og variasjonen innad i låtene kunne med fordel vært større. Jucifer baserer de fleste av sangene sine på ett hovedriff i hver låt. For at dette skal fungere må man ha et bunnsolid riff som fundament. Det er her Jucifer faller igjennom. På enkelte låter stoler de altfor mye på riffene sine. I stedet for å kjøre på med fire nye repetisjoner av hovedriffet (som på slutten av ”Antietam” f.eks), burde de heller jobbet mer med detaljer i arrangementet. I det store og hele liker jeg det jeg hører, og jeg har hatt noen helt greie timer i selskap med musikken til Jucifer. Den store gjengangeren i min CD-spiller blir skiva riktignok ikke.

Diskografi:
2006 If Thine Enemy Hunger
2002 I Name You Destroyer
1999 Calling All Cars on the Vegas Strip