LEPROUS Tall Poppy Syndrome

Om du har for (u)vane å falle for gnistrende produksjoner kombinert med vanvittige instrumentale ferdigheter, kan du like gjerne slutte å lese nå og sporenstreks bestille denne skiva. Det er fra dette Notodden-baserte bandet at Ihsahn henter inn musikere som live-medlemmer til sitt soloprosjekt og de hadde nettopp urfremføring av «Tongue of Fire» fra det krevende albumet «Prometheus: The Discipline of Fire and Demise». Leprous er altså over gjennomsnittet flinke på sine instrumenter. Med abrupte takt- og temposkifter, intrikate strukturer, synkoperte riff/rytmer, inkludering av synth, mektig renvokal og laaange instrumentale partier regner jeg med at mange vil idenfisere dette som Prog Metal og det er vel igrunn en grei pekepinn også. Heldigvis glimrer 80-tallet med sitt fravær, både når det kommer til lyd og tone-estetikk, noe som gjør dette langt mer spiselig enn f.eks Pagan's Mind og Circus Maximus. Ikke er de like konservative som disse to aktørene heller, sjøl de om har sin dose med konvensjonelle ideer og innimellom virker litt «låst» i oppfatningen om at Prog Metal er formelbasert. Når det er sagt er jeg strålende fornøyd med at de som oftest velger et melankolsk og mer illevarslende uttrykk når det gjelder melodier og stemninger generelt. Bassen kunne godt vært mer fremtredende i lydbildet og hiv gjerne inn flere slike instrumentalpartier av typen vi finner mellom versebolkene på «Dare You» og på slutten av «He Will Kill Again»! Funk- og Jazzpartiene fungerer aldeles utmerket de også, bare så det var nevnt. Vrengvokalen som dropper innom her og der blir gnålete og masete og for core-orientert. Muligens smak og behag, men det hadde helt klart vært kulere om denne var mørkere og nærmere tradisjonell Death-growling. Ellers kunne de ha strammet inn på den totale spilletiden. 63 minutter blir altfor mye, særlig når «Not Even a Name» fremstår som «restmateriale». Slemt sagt, men den bærer for mye preg av holdningen «hei-la-oss-spille-alle-disse-bolkene-etter-hverandre-da-blir-det-sikkert-kult». Det gjelder forøvrig et par plasser på noen av de andre låtene også, men der er det litt lettere å finne motivet for disse skiftene. Av annet småpirk kan det jo nevnes at snakkestemmen på tittelsporet blir i overkant klisjéfylt og ligger altfor langt framme i miksen. Likevel, om bandet virkelig har bestemt seg for å satse kommer de til å gå en lysende fremtid i møte, det bør være hevet over enhver tvil!

Diskografi:
Tall Poppy Syndrome 2009
Aeolia 2006
Silent Waters (EP) 2004