LETARGY DREAM Heliopolis

Det fineste jeg kan si om russiske Letargy Dream er at de kan spille på instrumentene sine og det er et kompliment jeg hater å benytte meg av og bruker det stort sett når det dreier seg om en ellers massiv slakt. De fremfører Progressiv Metal med aggressive elementer, men utførelsen er så gjennomført elendig at jeg knapt orket å snurre denne skiva i sin helhet de to gangene jeg hørte den. At tekstene er på russisk plager meg ikke nevneverdig, men at vokalisten ikke kan synge/lage melodier, se dét er en annen sak. Riffene er så lamme og tafatte at jeg får helt mark bare av å tenke på dem. Låtene er også strukket ut i et sånt omfang at helsa er nær ved å ryke før første låt er ferdigspilt. Det er fire spor på «Heliopolis» og skiva tikker inn på rett under 50 minutt. At noen faktisk har gitt dette makkverket full pott oppleves så provoserende at blodtrykket når uante høyder. Det er tre ting – usaklige riktignok – som forhindrer Letargy Dream fra den absolutte jumbokarakteren: 1. de spiller temaet fra Den Rosa Panteren; 2. De er ikke verre enn Eufobia (som har sluppet årets verste «album») og 3. Jeg har i dag sett en amerikansk kvintett radbrekke «Comfortably Numb» på youtube og Letargy Dream er, tross elendig musikk, hakket mer spiselig enn dem. Og når svaret da på det retoriske spørsmålet «kan det bli verre enn dette?» er «ja, det kan det faktisk», skal verstingkarakteren spares til de musikalske verstingene. Ellers er det beste med hele plata den stillheten som oppstår når du trykker på «stopp» eller «pause». Så det så.

Diskografi:
Heliopolis 2010
2 2008
Fragments of Memory 2006
Breath of Deceased (demo) 2003