LIMP BIZKIT The Unquestionable Truth Part 1

Dette bandet trenger vel ikke noe nærmere presentasjon skulle en tro. Limp Bizkit, elsket og hatet! Personlig har jeg hatt sans for mye av det gutta har levert tidligere, så en viss forventning var nok ikke å unngå. Siden sist er også Wes Borland kommet tilbake, men det hjelper dessverre lite på denne utgivelsen. Et så tafatt album hadde jeg overhode ikke regnet med. Låtene fenger ikke, riffene svinger ikke, det finnes ikke groove, og Fred Durst låter lite engasjert. I det hele tatt er det lite som stemmer her, bandet er ikke å kjenne igjen. Limp Bizkit låter langt mer Rage Against the Machine enn de noen gang har gjort, men uansett referanser hjelper det lite når låtmaterialet ikke holder mål. På et par låter er de inne på noe bra, men det er neppe nok til å dra opp helhets inntrykket. Videoen som medfølger er heller ikke noe å rope over seg over, den forteller mer om et band i opprør, mot seg selv! En ny ‘Somekind of Monster’ på vei? Når det dessverre utartet seg slik er det like greitt at skiva ikke engang tar opp en halv time av ens tid. Forventningene mine er i hvert fall helt borte mot en eventuell part II. Veldig Skuffende!

Diskografi:
’The unquestionable truth par 1’ 2005
'Results may vary' 2003
'New old songs' 2001
'Chocolate starfish and the hot dog flavored water' 2000
'Significant other' 1999
'Three dollar bill, yalls' 1997