LIS ER STILLE The Collibro

Det er nøyaktig tre måneder siden «The Collibro» dumpet ned i postkassa mi. Faktisk på samme dagen som den ble kommersielt utgitt. Siden da har den blitt gjenstand for det som skjer med et fåtall plater: den havner på spillelisten min (kan sees i en av sidemenyene på venstre side) lenge før omtalen er publisert. Rett skal likevel være rett; det tok en måneds tid før jeg snurret skiva for første gang og enda en måned før ting begynte å sette seg. Jeg innrømmer sågar at jeg ikke var nevneverdig imponert de tre første rundene skiva fikk. Tvilen kom dem til gode og det er ikke mange skiver med varighet på over en time – og som ikke gir noe særlig på tre gjennomhøringer – som får flere sjanser. Særlig ikke når presseskrivet insisterer på at dette ikke er bakgrunnsmusikk, men noe man måtte vie sin hele og fulle konsentrasjon til og det er akkurat hva man har gjort. Uansett, karakteren har allerede røpt slutten på denne historien, så jeg driter i å dvele noe særlig ved min episke reise fra skeptisk til troende.

Lis er stille er en kvartett dannet i 2004 og er noe så sjeldent som et dansk band med base i Rocken. Som nevnt i spillelisten min er dette eklektisk Post-Rock med vokal og lange låter med storslåtte lydlandskaper. Mer utdypende kan det sies at vokalen ikke er særlig dominerende når det kommer til mengde, men at den absolutt gjør seg gjeldende når den først inntrer. Martin Byrialsen har en dramatisk stemme med et stor spekter. Klangmessig kan han ligne litt på både Radiohead, Muse og Nick Cave (!). Uten at vi snakker copycat her altså. Han har ingen problemer med å legge seg nedover i bassområdet, men virker til å stortrives i det øvre registeret til tenoren. Uttale og aksent er veldig britisk.

Spilletiden er rett over 66 minutter, så det er plenty av musikk å sette seg inn i. Heldigvis er det ikke bare kvantitet de leverer, men også kvalitet. Av albumets tolv spor er ett av dem en intro (riktignok på knappe tre minutter og et lite verk i seg selv) og fire av dem særdeles korte låter på mellom 26 og 74 sekund. Og det er ikke snakk om tilfeldige lyder og contentumbaserte spor, men låter som fungerer som en avrunding av foregående sang (iallfall i mitt hode). Da står vi igjen med syv spor som varer fra alt mellom syv til tolv minutt.

Og jeg kan ikke annet enn å si at «The Collibro» er et album som først kommer til sin rett på «et fornuftig høyt volum». At det ikke funker som bakgrunnsmusikk er bare tull og tøys og fanteri, men det skinner først som en diamant når man er generøs med volumkontrollen. Da blir man slått overende av store, luftige arrangement og et åpent og majestetisk lydbilde. Og det av et band som virker uhindret i sin evne til å trollbinde og engasjere ved hjelp en egentlig sparsommelig instrumental palett. Det er stort sett gitar, piano og synth som fører an, men måten de brukes på vitner om en overflod av kreativitet og spilleglede som man sjeldent blir utsatt for via ei plastikkplate. Her er det unisone løp, melodier med kontrapunkt, avanserte temaer, skiftende melodistemmer og annet teoretisk knask for musikknerdene der ute. Den gode nyheten er at slikt rallende «snik-snak» ikke står i veien for den gode opplevelsen og dét er alltid det første musikk skal måles etter!

Skal du ha ei plate som kommer til å utfordre, begeistre og trollbinde samtidig som den må være grandios, leken, lett og pompøs kan du neppe treffe blinken bedre om du tar fatt på «The Collibro»! Du må høre hele «The Quest of Your Signs» og du bare må høre blastbeat-seksjonen som kommer helt mot slutten av «The Real Children» og så er du simpelthen nødt til å høre de to episke komposisjonene som tangerer tolvminuttersmerket. Ja, du skjønner tegninga. Du skjønner sikkert også at alt ikke er helt perfekt siden karakteren ikke viser full pott. For å være ærlig kan det godt være at jeg angrer på at jeg ikke slang på iallfall ett poeng til, men det får stå sin prøve. Jeg har uansett ikke lyst til å fokusere på de tingene jeg kunne ha satt fingeren på. Helt til slutt fem ord som oppsummerer det hele på en fin måte:

Vakkert. Sårt. Drømmende. Dynamisk. Eksplosivt.

Diskografi:
The Collibro 2010
Apathobvious 2007
The Construction of the Amptrain 2006