NECROMANTIA Reissues

Black Lotus har gitt ut remastrede versjoner av Necromantia-katalogen, det vil si albumene ”Crossing the Fiery Path”, ”Scarlet Evil, Witching Black”, ”Ancient Pride” og ”IV: Malice” (debutspliten med Varathron, ”Black Arts Lead to Everlasting Sins”, er ikke tatt med). På hver av cdene har de i tillegg lagt ved en coverlåt som opprinnelig er å finne på utgivelsen ”Covering Evil”. Grekerne har holdt det gående helt siden 1989, men har vel aldri opplevd den helt store suksessen, i hvert fall ikke utenfor Hellas. Hver av disse nyutgivelsene kommer i kun 1000 eksemplarer, så her gjelder det å være rask om man ønsker å sikre seg et.

Crossing the Fiery Path

Egentlig hadde jeg klart meg med én setning i anmeldelsen av dette albumet: For noe møl! Necromantia spiller black metal med klar innflytelse fra 80-talls heavy metal, og inkorporerer i tillegg en del horror-elementer eller filmaktig musikk. ”Crossing the Fiery Path” (1993) inneholder 8 spor, inkludert Omen-coveren ”Death Rider”. Sistnevnte er det eneste som trekker opp ørlite grann, resten er en suppe av lite uoriginal og dønn kjedelig black metal. Låt nummer to varer bortimot et kvarter, hvorav halvparten består av snakking og lydeffekter. Det er enkelte tendenser i ”Lord of the Abyss” som kunne fått meg til å snuse på 2-, men dette blir altfor skrøpelig. Lyden er også et kapittel for seg, dette er ikke engang så skittent at det blir kult, det er bare tynt og grautete. Det verste er at skiven er remastret, det hadde vært spennende å høre originalutgivelsen…eller ikke. 1 av 10 poeng

Scarlet Evil, Witching Black

Neste album fra Necromantia kom ut i 1995, og her er det forbedring å spore. De to første låtene er halvkurante, og også ”Scarlet Witching Screams” er okay. Resten av albumet er dog ikke mye å skryte av, black metal iblandet akustiske elementer som frembringer heftig gjesping. Coverlåten på denne er en traurig versjon av Manowars ”Demon Whip”. Allikevel, denne går altså forgjengeren en høy gang. 4 av 10 poeng

Ancient Pride

Vi er fremme ved utgivelse nummer tre, som opprinnelig ble utgitt i 1997. Her har Necromantia kommet Bathory i møte hva angår vokalbruken, og vi snakker da om Bathory rundt Twilight of the Gods. Dette kler bandet atskillig bedre, men musikken er fremdeles ikke det helt store. Litt mer midtempo, men få spennende riff. Lydmessig låter dette helt kurant, ikke noe å utsette på det planet. Tittelsporet starter med fløytespilling av en fyr som kaller seg ”The Worshipper of Pan”, og som vi alle vet er panfløyte et aktet og elsket instrument i metalsammenheng. Samtidig kan man jo nevne at en av bandets hovedaktører bærer det klingende navnet ”Baron Blood”, som for dem som kjenner til Otto Jespersens persongalleri kan være småhumoristisk. Coverlåten her er for øvrig en forferdelig versjon av ”The Number of the Beast”. 4 av 10 poeng

IV: Malice

Dette er altså foreløpig siste studioutgivelse fra Necromantia, om man da ikke regner med coversamlingen. Denne er kjappere enn forgjengeren, men også her er det flere seige riff enn på de to første utgivelsene. Låten ”Disciples of Sophia (The Templars)” inneholder et svært bra gjennomgangsriff, og Necromantia låter i det hele tatt mye proffere enn tidligere her. Allikevel er dette betraktelig kjedeligere enn de to foregående, det er få av låtene som innehar noe særpreg som drar dem opp fra mengden. Et par kule tendenser her og der, men ikke noe spektakulært. Coverlåten på denne er ”Mordor” av Running Wild. 3 av 10 poeng

Diskografi:
'Covering evil' 2001
'IV: Malice' 2000
'Ancient pride' 1997
'From the past we summon thee' 1996
'Scarlet evil, Witching black' 1995
'Crossing the fiery path' 1993
'Demo' 1993
Black arts lead to everlasting Sins' 1991

Anmeldt av: Sigurd Thune