NICODEMUS Vanity Is A Virtue

Jeg må innrømme at dette amerikanske bandet er helt nytt bekjentskap for meg til tross for at de har to studioalbum på samvittigheten i forkant av denne. Bandet ble startet som et prosjekt og debuten var visstnok inspirert av både progressiv metal og europeisk black metal. Det ble referert både til band som Dimmu Borgir og King Diamond. Vel, lite vet jeg om akkurat det men sikkert er det i alle fall at storparten av elementene derfra er rensket bort på dette albumet. Riktig nok kan jeg med litt godvilje spore litt Dimmu Borgir i keyboard arrangementene, og litt ekstremvokal forekommer innimellom, men i all hovedsak dreier dette seg om progressiv metal. Bra er det også. Dyktige musikere, gode låter og godkjent produksjon. Jeg klarer i farta ikke å komme på noen konkrete band å sammenligne Nicodemus med, og det kan jo tolkes dit hen at bandet har funnet frem til sitt eget uttrykk. Det skal sies at jeg brukte mer enn en gjennomhøring på å komme skikkelig inn i dette albumet, men etter hvert har jeg fått mer og mer sansen for skiva. Med hakket hvassere produksjon hadde dette vært en perle av et album.

Diskografi:
'Vanity is a virtue' 2005
‘The supernatural omnibus’ 2003
'Tales of the Lovelorn & Necromantic...' 2001