NIGHTWISH Imaginaerum

Så var det klart for kapittel nummer sju i Nightwish historien som startet med ´Angels Fall First´i 1996. Jeg har fulgt bandet siden den spede begynnelse og likt det meste de har gjort opp gjennom årene, men selv i dag er nok ´Oceanborn´favorittalbumet mitt på grunn av sitt ærlige og varierte uttrykk. De påfølgende utgivelsene holdt også meget høy standard, men har vært preget av et litt mer klinisk uttrykk og vært på grensen til overprodusert. Jeg likte i og for seg ´Dark Passion Play´også men har nok aldri klart å bli hundre prosent venn med Anette Olzons vokal som ligger omtrent så langt fra Tarja som det er mulig å komme, men nå var det ´Imaginaerum´vi skulle snakke om? Vel, dette er utvilsomt Nightwish mest ambisiøse album til nå i karrieren, her snakker vi svære og komplekse arrangementer med stor detaljrikdom som krever sitt av lytteren. Noe av det første som slo meg var at albumet til tross for sitt episke og pompøse uttrykk låter mye mer organisk og levende enn de tre fire siste utgivelsen og uten sammenligning forøvrig så får jeg tilbake litt av den samme følelsen som jeg hadde for ´Oceanborn´. I tillegg til et mer organisk lydbilde er det nok variasjonen som i sterkest grad bidrar til akkurat dette. Jeg synes nok fremdeles at vokalen til tider blir litt for spinkel og da spesielt i de hardere partiene, men man venner seg gradvis til det og må bare erkjenne at Nightwish er et annet band uten Tarja. Ellers synes jeg orkestreringen på ´Imaginaerum´er strålende og måten klassiske partier smelter sammen med mer folkinspirerte partier kler bandet veldig godt. Personlig synes jeg gitarspillet til Emppu, og da tenker jeg spesielt på riffene, blir veldig forutsigbare og følelsen av at dette har man hørt før sniker seg stadig innpå. Dette til tross så er ´Imaginaerum´ et glimrende album og er nok det beste bandet har levert siden ´Century Child´. Anbefales.