NIGHTWISH Once

Jeg har vært en ihuga fan av Nightwish helt siden ‘Angeles fall first’ så dagens lys I 1997. Mye har skjedd siden den gang. Hele bandet har utviklet seg musikalsk og har hele tiden klart å overgå seg selv med hvert nytt album de har gitt ut. Etter hvert har Nightwish også oppnådd en viss kommersiell suksess, noe som kan være vanskelig å takle. Bakkekontakten glipper raskt i takt med økt suksess, dette fikk vi i The Streets redaksjonen smertelig erfare da vi for en tid siden prøvde å få til et intervju med Tarja. Nok om den saken, hva så med det musikalske? Jo da, musikalsk sett innfrir Nightwish forventningene og vel så det. Oppskriften er i bunn og grunn den samme som tidligere, med den forskjell at alt dras enda lengre denne gangen. Låtene er jevnt over bedre enn tidligere, og arrangementene enda mer pompøse og storslagne. Når man selger skiver i bøtter og spann kan man selvfølgelig ta seg råd til en mer påkostet produksjon, og nettopp det har Nightwish gjort ved å hente inn London Symphony Orkestra, eller London Session Orkestra som de må kalle seg ettersom ikke alle musikerne er med. Med et slikt orkester i ryggen må jo resultatet bli storslagent. Selv om det orkestrale dominerer har Empu’s gitarer samtidig fått en langt mer fremtredende plass i lydbildet. Akkurat det er ikke meg imot og gjør ’Once’ til bandets hardeste utgivelse så langt. Totalt sett er nok dette Nightwish’s beste album til nå, men så må det legges til at denne gjengen aldri har vært i nærheten av å lage en dårlig låt. Det er i det hele tatt ikke mye som trekker ned her, men om man skal pirke litt er det et par låter et stykke uti skiva som ikke holder helt samme standard som resten. De er på ingen måte dårlige, men det er likevel nok til at toppkarakteren glipper.

Diskografi:
'Once' 2004
'End Of Innocence' DVD 2003
'Century Child' 2002
'Over The Hills And Far Away' EP 2001
'From Wishes To Eternity' DVD/CD 2001
'Wishmaster' 2000
'Oceanborn' 1998
'Angels Fall First' 1997