NUCLEUS TORN Knell

Jeg har gledet meg litt til denne skiva (jeg visste på forhånd at jeg skulle få den). Jeg leste litt om skiva på nettet og jeg syntes at stemningsfull progressiv rock med klassiske innslag hørtes meget spennende ut! I de to første låtene får jeg servert fantastisk musikk. Låtene på henholdsvis åtte og fjorten minutter er flotte reiser gjennom mystiske musikalske landskap. Det er så utrolig episk, og jeg vet ikke helt hvordan de får det til. De mystiske, mørke og litt smådepressive delene består ofte av nydelig kvinnevokal, akustiske gitarer, piano og feler, mens de tyngre delene består av mannevokal, og kan minne veldig om ARCTURUS i sine senere dager til tider, og bra er det, ARCTURUS er nemlig et av mine favorittband, og NUCLEUS TORN høres ikke så like ut som dem at jeg plages av det heller. Det er bare en viss følelse som begge band gir.
Jeg måtte nesten høre gjennom skiva flere ganger for å vite hva jeg følte om det hele. Det er rimelig komplisert musikk som det tar tid å sette seg inn i. Det er kanskje bare fire låter, men skiva er ikke noe spesielt kort alikevel. De to andre låtene er på en halvtime og fire minutter. Skiver virker mye lengre enn de faktisk er når låter er så lange. Låt nummer tre er nok hovedverket på skiva, altså den låta som varer i en halvtime. Låtene heter forresten bare I, II, III og IV. Det å anmelde en låt som varer i en halvtime er ikke lett. Men låta ’III’ er fantastisk. Det er mye av det samme som i de to forrige låtene, bortsett fra at de klassiske inspirasjonene kommer mer fram her. På en eller annen måte greier NUCLEUS TORN å lage mye av det samme uten å gjenta seg selv, og dèt er godt gjort. Mye av det låter disharmonisk, men det er fortsatt nydelig. ’Knell’ avsluttes med en flott pianostykke.
Dette er ikke akkurat festmusikk, og man må være i en bestemt stemning når man skal høre på det. Ikke akkurat noe man bare tilfeldigvis setter på til en hver tid, for å si det sånn. Det er ganske vanskelig å beskrive musikken, man må nesten bare høre det selv. Sånn er det jo med ganske mye avant-garde rock.
Jeg lurte litt på om jeg skulle gi denne skiva en tier, men det at jeg ikke helt greide å bestemme meg for om det skulle bli toppkarakter sier kanskje at jeg ikke skal gjøre det. Når man hører en feilfri klassiker bør man kanskje forstå det rimelig fort, og etter ganske mange gjennomlyttinger hadde jeg ikke bestemt meg. ’Knell’ er Nucleus Torns andre skive, og jeg har ikke hørt den første. Det vil jeg definitivt gjøre nå.

Diskografi:
‘Knell’ 2008
‘Nihil’ 2006

Anmeldt av: Håkon (Ross)