OBLITERATION Nekropsalms

Da er det bare å konstantere at kolbøttene virkelig har fått dreisen på slegger og kjøttøkser, for «Nekropsalms» vitner om solid fremgang på samtlige plan. Sist ble de kritisert for å være i overkant fanboys av nittitallsestetikken og det har de tatt konsekvensene av, til en hvis grad. Det er fortsatt mulig å høre hvor og hva og hvem de er inspirert av, men nå er de så utrolig mye mer enn bare en hyllest. Det er bare å ta en titt på coveret for å skjønne at de virkelig er innstilt på å finne sin egen vei heretter, koste hva det koste vil.

Ordet «forråtnelse» blir nevnt i presseskrivet og det beskriver i grunn den generelle feelingen på albumet rimelig presist. Lyden er organisk og levende, og det på en særdeles møkkete og skitten måte. Bassen (om jeg ikke tar helt feil) blir av og til piffet opp med både vreng og flanger, noe som ytterligere øker følelsen av ubehag. Riffmessig er de innom mye rart i løpet av platas drøye 45 minutter, fra mer streite old school-rytmer via atonale og avantgardistiske toneløp til black metallske mollakkorder, men alt er sveiset sammen med tydelig forståelse og alle låtene – uavhengig av krumspring – har bra fremdrift og er i befriende mangel av «god dag, mann økseskaft»-øyeblikk (Death med Chuck Schuldiner i spissen var jo ekspert på akkurat det med å etablere en jævlig feit groove, for så å gå over til noe HELT annet noen få sekunder senere).

Etter at låtmaterialet har begynt å sette seg og graden av gjenkjennelse tar til, øker utbyttet av skiva dramatisk, så her snakker man helt klart om et fantastisk voksepotensial. Vokst har også stemmen til Sindre Solem og er muligens det aspektet ved «Nekropsalms» jeg liker aller best (det helhetlige må også trekkes frem i rettferdighetens navn). Vokalen hans er rett og slett perfekt i forhold til hvor Obliteration befinner seg musikalsk. Jeg kan godt forestille meg at den vil være elsk eller hat hos en del, men han har begynt ferden mot en egen identitet som kun har vært de aller største Death Metal-frontfigurene til del så langt (eksempel: det er vel ingen som har problemer med å skille mellom David Vincent, Chuck Schuldiner, Glen Benton og George Fisher? Uten sammenligning forøvrig). Store ord, javel, men den maniske og besatte fremførelsen hans kan jeg ikke minnes å ha hørt hos så mange andre. Ikke er det growling og ikke er det fresing, og det låter som et ugudelig og forpint vesen i desperat kamp for sin eksistens.

Litt av grunnen til at denne anmeldelsen kommer som en skikkelig atpåklatt er rett og slett fordi all hypen påvirket synet mitt og da i negativ favør (litt latskap har nok også vært delvis medvirkende, for å være pinlig ærlig). Derfor var det deilig å drøye noen måneder og høre skiva med renere ører og mindre fordommer. Og i god etternølende ånd kan jeg stemme i med dem som allerede har lovprist «Nekropsalms» opp og ned og i mente, for det er et groteskt og makabert godt stykke arbeid. Som en brobygger mellom det ukonvesjonelle og tradisjonelle. Måtte de overleve byllepest, svartsott, nyrebetennelse, HIV, fedme, kreft, tæring, helvetesild og hemorroider.

Diskografi:
Nekropsalms 2009
Perpetual Decay 2007
Total Fucking Obliteration (EP) 2005
Demo 2004