OPETH Ghost Reveries

Forrige gang ga Opeth like godt ut to album i en smekk, hvor den ene var blant det mest brutale bandet noen gang har gjort mens den andre var en melankolsk, rolig og progressiv sak. 'Ghost Reveries' fremstår på mange måter som en hybrid av disse to albumene hvor det beste fra henholdsvis 'Damnation' og 'Deliverence' er mikset sammen til ett album. 'Ghost Reveries' er likevel kanskje hakket mer progressiv, og ditto mindre brutal enn jeg hadde forventet, men kvalitet lar seg som kjent ikke fornekte og siden jeg er fan av både death metal og progressiv rock lar jeg meg enkelt rive med av det jeg hører. Låtene er som vanlig i Opeth sammenheng relativt lange, komplekse, innholdsrike og usannsynlig stemningsfulle. Per Wiberg (tangenter) har siden blitt som fast medlem å regne og dette har helt klart gjort sitt til at tangentinstrumentene har fått en noe mer fremtredende rolle i lydbildet. Likevel låter det hele umiskjennelig Opeth så det er ingen grunn til bekymring. Produksjonen på 'Ghost Reveries' er forøvrig også glimrende. Jeg så forøvrig bandet live for et par uker siden og der fikk vi i form av 'The grand conjuration' en smakebit som viser at de nye låtene fungerer utmerket også i livesammenheng. Nok et mesterverk fra Mikael Åkerfeldt & co 9/10 Poeng (Even)

En etterlengtet skive av mange dette, og med såpass mange imponerende albumer bak seg er det klart skoen etter hvert blir vanskelig å fylle. Har slitt litt med å få taket på denne, den var ikke så rett i trynet som jeg kanskje hadde håpet, og den har på mange måter ikke levd opp til mine forventninger, men uansett hvor en snur og vender på det er det jo knakende god musikk Opeth leverer, nå som alltid, og da skulle en jo være tilfredstilt eller? Skummel ting det der med forventninger.. Ikke Opeth’s beste, men en flott skive å legge til i en fantastisk diskografi, når den bare får tid å sige innpå en. For det trengte den 8/10 poeng (Vegar)

Skal jeg være helt ærlig, så har jeg trøtnet litt på Opeth. Etter å ha hørt i hjel ”My arms, your hearse” og ”Still life” har det bare sporadisk blitt lytting på bandet, på tross av at også de senere albumene er handlet inn. Nå måtte man imidlertid, i anledning fellesomtale, ta en skikkelig omgang med Opeth, og jeg angrer meg ikke. Bandet har fått snekret sammen en plate som overgår ”Deliverance” med enkelhet. Det er, slik jeg ser det, en blanding av både nevnte ”Deliverance” og den rolige og behagelige ”Damnation”. Ergo er det kvalitetsmetall med hele registeret fra dødsgrynt og doble basstrommer til harmoniske partier med mellotron og orgel. Ikke helt min kopp med te lenger, men et knakendes godt album. 8/10 poeng (Pål)

Da var det endelig tid for å anmelde siste opus fra de sofistikerte progmetal-hippiene fra vårt kjære naboland, Sverige. Nå er ordet hippie IKKE negativt ladet fra min side, så lenge man ikke lukter som den gjengse 70-talls hippie, og det er ikke tilfellet her (tror jeg, hehe). Fra spøk til revolver, dette er en meget bra plate alt i alt. Åpningssporet
“Ghost of perdition”, er vel egentlig det jeg forbinder med Opeth, altså at den inneholder en herlig blanding av brutalitet og vakker, melodiøs melankoli. Frontmann Åkerfeldt har ikke en “dramatisk” stemme, men er intenst tilstedeværende og emosjonell, på sin særegne måte. Jeg drar paralleller til David Gilmour her og der faktisk, (som jeg og elsker vokalen
til), men dette er absolutt ingen replica. Han har en meget unik klang i stemmen, som man faktisk hører i growl-vokalen også. Denne vredefulle growlen er også spesiell, og skiller seg ut, OG man kan høre tekst! Fantastisk Det brede spekteret er selvsagt heller ingen minus, og dype toner som på for eksempel Reverie/Harlequin Forest, (into the trees) får i allefall meg til å fryse på ryggen. Mer av dette takk! Nå er denne mannen et idol for meg å regne rent vokalt, det kan kanskje forklare noe av min fascinasjon her. Kontrastene er som normalt mange, og her og der blir man kastet utfor et stup, og det er nettopp dette som så virkningsfullt holder lytteren i sin hule hånd. Akustiske partier, nydelige harmoniseringer vokalt og instrumentalt, fete bass-linjer og lyd, bange-riff og et skinnsykt driv går igjen gjennom hele skiva. Et pluss er tilskuddet av en keyboardist ved navn Per Viberg, som flittig benytter seg av mellotron og flere tasteinstrumenter, men han overdriver ikke, det gir derimot musikken en ny dimensjon i form av en “70-talls vibe” man kan like. På “the baying of the hounds” får jeg en Deep Purple-feeling, og det rolige partiet her er så vakkert. “Atonement” inneholder kor-partier så flotte at jeg trodde egentlig kvinner var forbeholdt disse ;), og det siste sporet “Isolation Years” er tåredryppende nydelig. Det er få band her i verden som behersker det brutale og det melodiøse så godt som Opeth i mine ører. Den når ikke opp til “Still Life”, som er min favoritt plate, men vannvittig bra er denne skiva. 9/10 poeng (Anette)

Opeth er mitt soleklare favoritt band innen metall genren, så det var med store forventninger at jeg satt meg ned med ett nypresset eksemplar. Av en eller annen grunn hadde jeg trudd at dette albumet skulle bli mer death dominert en det faktisk er, dette gjorde meg faktisk ganske skuffet og en smule sint. Etter at den verste frustrasjonen har roet seg har jeg innsett at skiva er meget bra, selv om det mer brutale delene lar vente på seg. Låtene ”the grand conjuration”, ”the baying of the hounds” og ”ghost of perdition” er mine favoritter på skiven, disse er i ekte Opeth stil, en nytelse i blanding av harmoni og raseri, men de kommer ikke helt opp til nivået til kremlåtene ”master apprentices” og ”deliverance”. Jeg satser på at neste skive er mer death orientert og at de rolige låtene begrenser seg til intro og outro… Umulig å ikke gi Opeth en god karakter men denne kommer ikke helt opp til topp, hvor jeg mener at alle skivene til Opeth burde ligge. 7/10 poeng (Sten)


Da var endelig, ENDELIG plata ute. En plate som jeg har ventet vell og lenge på. ”Ghost reveries” er en plate som det har blitt snakket vel og lenge om, ville svenskene kunne klare å overbevise metalverden igjen? Jauda, det klarte de med glans! For folk som ikke kjenner til bandet så er det da Mikael åkerfeldt på vokal og gitar, Peter lindgren på gitar, Martin Lopez på trommer, Martin Mendez på bass og nyeste grabben i stammen, Per wiberg på synth, så de har fra sist gang fått en til altså, Per har dog vært med å spilt live en god stund. Sterkeste låter på plata vil jeg nok si er ”The baying of the hounds” og ”Reverie/Harlequin forest”:. To prakt sanger, svakeste ledd på plata som trekker ned litt er sangen som Opeth selv mener er den beste; ”The grand conjuration”. En bra sang i seg selv, men til å være Opeth mener jeg den er litt småsvak. Det er vel det eneste jeg ikke liker med denne plata. Det sies at Opeth nå høres mer ut som et prog-band som er inspirert av death metal og ikke omvendt som det har vært tidligere og jeg er veldig enig i dette. Mye mer prog er det nå, både i det ekstreme og det rolige. Så for dere som liker litt god blanding av bra musikk så er dette et must! 9/10 poeng (Erik)