PERSEÍDE Requiem for Sad Stories

Hvorfor er det alltid de bandene som fremkaller mest brekninger som har management, platekontrakt og de desidert feteste promopakkene? Vi skal atter tilbake til Frankrike, men denne gangen er det IKKE Black Metal det skal dreie seg om. Kvartetten er visst en kompisgjeng helt fra barnsben av og de bestemte seg for å danne band i 2001, men måtte først lære seg å spille. Til å begynne med var det mest Hard Rock det gikk i, men nå markedsføres de som «Pop Electro Metalcore» (sic!), og sannelig; slik høres det i grunn ut også, med noen få unntak. Det er ikke mye ordentlig og faktisk Metalcore her. Vi prater i beste fall tredjerangs melodic metalcore (som tross navnet er noe helt annet) som nesten stiller det grufulle bandet Blood Stain Child i flatterende lys.

Vokalmessig henger de fortsatt igjen på Hard Rocken og det er tydeligvis på åttitallet man kan finne deres store helter med tanke på Juliens prestasjon. Tam, sutrete og gnålete er bare tre av adjektivene som skribles ned på papiret. Grufulle melodier, vasne chugga-chuggariff (synkoperte rytmer som spilles på den dypeste strengen med dempeteknikk), forferdelige solomelodier som ofte presenteres i den mest basiske formen for tapping som finnes. Basslyden er ganske kul, men det er også det eneste formildende trekket ved denne søppelutgivelsen.

Diskografi:
Requiem For Sad Stories (EP) 2010