PSYOPUS Odd Senses

De instrumentale ferdighetene som Psyopus legger for dagen på «Odd Senses» er intet mindre enn fryktinngytende. De går samtlige mathcore og grindcoreband (som jeg kan komme på her og nå) en høy gang. Store ord, javel, men gi gjerne beskjed hvis du kan motbevise dem. De viderefører i bunn og grunn det de drev med på forrige album, men har altså ekspandert i omfang når det kommer til elementer som galskap, utilgjengelighet og frenetisk instrumenttraktering. Innimellom er det noe uklart på hvilket grunnlag det musikalske utbyttet befinner seg. Dette er fascinerende å lytte til, men hvorvidt det er på grunn av kuriositetsfaktoren eller den faktiske låtskrivingen, se det et interessant spørsmål. Det som iallfall er klart som dagen er de jævlig irriterende stemmesamplingene og det er helt ubegripelig hvorfor de må ødelegge totalinntrykket på denne måten. Bedre blir det ikke når det nærmer seg slutten av skiva og du finner dritt som «one way ticket to Hell» og det forpult mongo innslaget som kan sies å være en harselas over amerikansk tv-shop. Tanken er god, men resultatet er minst like irriterende som det de gjør narr av og kjører hele skiva ned i dass. Uhøytidelighet er vel og bra, men de kunne spart disse tingene til en «rarietetsdisk» eller noe sånt. Musikken i seg selv er grei nok, men her blir det trekk for idiotiske påfunn og de ender derfor på skyggesiden av poengskalaen.

Diskografi:
Odd Senses 2009
Our Puzzling Encounters Considered 2007
Ideas of Reference 2004