RE123+ Magi

Sært bandnavn, besnærende coverkunst, interessant konsept og original instrumentering til tross: musikken til dette russiske firkløveret blir aldri mer enn måtelig interessant, dessverre. De er på sitt aller beste når hele bandet er med, men de lange partiene med skingrende gitar blir for statiske og uengasjerende. Det er også disse partiene som gjør at totalsummen trekkes betraktelig ned. Helt hvordan de skal beskrives aner jeg virkelig ikke, men de havner innenfor Drone Doom/Ambient/Post-Rock en eller annen plass, hvis det godtas at de brukes trekkspill som hovedinstrument (ved siden av gitar). Dette instrumentet gir de helt klart en særegenhet som ingen andre er i nærheten av og de benytter seg flittig av trekkspillets evne til å lage lange dronete toner og akkorder. Litt merkelig at ingen har funnet på å bruke det tidligere, da det er som skapt for genren. Det er lange, instrumentale bolker som gjelder og når vokalen først kommer inn er den ordløs, messende og klagende. Noe som passer den generelle stemningen ypperlig. Det er den monolittiske og rituelle «Way to the Son» som utgjør hovedtyngden av albumet med sine knappe 30 minutter. De to resterende sporene legger til ca. 18 minutter på den totale spilletiden. Lydbildet på «Three in a Desert» antar en noe mer ambient form, frem til det kulminerer i tilfeldig gitarstøy mot slutten. Dette sporet er helt uten vokal og er bedre skrudd sammen, uten at det hjelper så veldig. I «Gold, Ladan, Mirra» kommer Post-Rock-inspirasjonene til uttrykk, men på deres dronete måte. Hvis de hadde unngått den «stykkevis og delt»-greia de har gående på hovedverket (sjøl om jeg delvis ser hvor de vil), og gitt alle tre låtene mer kjøtt på beinet, ville sluttproduktet vært langt sterkere og vesentlig mer fascinerende enn hva som er tilfellet nå.

Diskografi:
Magi 2010