SHE SAID DESTROY This City Speaks in Tongues

Det starter med et lite kremt og deretter blir du regelrett blåst overende av bandets evne til å trå til på orkan styrke. De har ikke mildnet hverken i uttrykksform eller egenrådighet på de to årene siden debuten ble sluppet og godt er det! De har definitivt en vilje og evne til å gjøre ting annerledes, noe som kommer klart til syne allerede på det visuelle plan. Vis meg det ekstremmetallbandet som har baller nok til å promotere seg med samme type minimalistiske cover som She Said Destroy gjør i denne runden og det atpåtil kun i svart og rosa! De virker like lite interessert i å sjangersette seg selv, som de er genuint interessert i det ekstreme. Her er det parolen «så lenge det er ekstremt, så funker det» som rår grunnen. Ekstra fett blir det med spenstige og nyskapende låttitler som «Tea and toast at the very end of time» og «I love this place». Riktig bruk av kontraster kalles det. Og det er ikke bare i forbindelse med lyrikk versus musikk de gjør bruk av dette virkemidlet. Musikken i seg selv er variert og spenner både vidt og bredt, samtidig som den gjør sitt ytterste for å vippe deg av pinnen. Flinkisfaktoren og «show off»-bolkene er riktignok tonet noe ned i forhold til «Time Like Vines», men det er fortsatt uhyre velspilt og ferdighetsnivået på låtmaterialet holder like høy stand som på debuten. Synkopene er det også færre av, men til gjengjeld er de jævlig effektfulle når de først inntreffer. Ellers er albumet spekket med raseri, frenetiske melodier, tekniske passasjer, rabiat vokalprestasjon, ypperlig instrumentraktering og visjonære tanker. Hva mer kan en da kreve?

Diskografi:
This City Speaks in Tongues 2008
Time Like Vines 2006