SÓLSTAFIR Köld

Solstråler. Det skulle være den omtrentlige betydningen av bandnavnet til Sólstafir, men det slår meg at «solstormer» ville vært mer dekkende på musikken til denne islandske kvartetten. Det er rett og slett så mektig og voldsomt og uvirkelig fascinerende at det er umulig å forbli ubeveget av den, så lenge man lytter. En ting som gjennomsyrer samtlige komposisjoner er den småmelankolske og desperate stemningen, uavhengig om vokalisten roper ut fortvilt frustrasjon eller hvisker lyrikken med halvkvalt og sprukken røst. Melodiene er gripende og skinner igjennom både på de intense og lavmælte partiene. Besetningen teller kun gitar, vokal, bass og trommer, men likevel lodder musikken store dyp. De maleriske kvalitene levner liten tvil om at svart er en viktig farge for bandet, men de utnytter svært mange av dens gråtoner også. De sytti minuttene som skiva varer i er fordelt på åtte låter og med unntak av spor fire og syv, så varer hver låten godt over åtte minutter. Introen (og de første åtte minutene egentlig!) på «World Void of Souls» blir for statisk og tendensene draes mer i retning av det kjedsommelige, enn det atmosfæriske, men så er det da også det eneste negative å si om «Köld». En fabelaktig utgivelse for alle forfrosne og bortkomne sjeler.

Diskografi:
Köld 2009
Masterpiece of Bitterness 2005
Black Death (EP) 2002
Í Blóði og Anda 2002
Til Valhallar (EP) 1996
Í Norðri (demo) 1996