SPOCK'S BEARD Spock's Beard

Er dette det albumet som skal revitalisere et baktungt og idefattig Spock’s Beard? Når de nå slipper en selvtitulert fullengder ligger det et snev av forventing i lufta. Selvtitulerte album er kontroversielle og i mange tilfeller et briste eller bære for bandene som gir dem ut. Det er tydelig at SB ønsker å vise at de står stødig på egne ben og at Neal Morse ikke er savnet. Personlig er jeg glad for at han forduftet fra bandet. Nick D’Virgilio innehar en mye sterkere og mer dynamisk stemme enn godeste Neal Morse. Åpningssporet lover utrolig godt. Dette må da være en av SB sterkeste komposisjoner noensinne!? De følger opp med en frekk og leken instrumental i et formspråk som virkelig kler dem. Desverre blir slutten for langtekkelig. Synd... Og så begynner skjærsilden. Av helt uforståelige grunner har de nå på rappen inkludert fire spor (sett bort fra de tre siste minuttene på ”With Your Kiss”) som i beste fall sorteres under biologisk avfall. Det er totalhavari og mesterskap i tryning på sement. Jeg blir fysisk kvalm av ekkelheter som ”Is This Love”, og refrenget til ”All that’s Left” radbrekker en låt som i beste fall var spiselig. At man må vente i over åtte minutter på at ”With Your Kiss” skal bringe magi over lytteren er direkte utilgivelig. At ingen har satt foten ned og editert vekk minimum 25 av de totalt 77 minuttene plata varer, er hinsides min fatteevne. De henter seg inn igjen på ”Slow Crash Landing Man”, hvor de minner om et atmosfærisk og drømmende Genesis. Copycats, javel, men de gjør det med bravur. Med unntak av ”Hereafter” så er de resterende låtene i beste fall ugjevne. Den obligatoriske lange sangen, låter slik også, uhyre forutsigbart, komponert etter SB-malen for lange låter. Det er også på denne låta at lydbildet minner mest om Neal Morse-utgaven av bandet. Hvordan de får seg til å smelle sammen fire enkeltsanger til en lang komposisjon for å tekkes publikum er for meg en gåte. På sitt aller beste er SB et magisk band som forvalter arven fra Genesis på en nydelig måte, uten at pastisjen tipper over i neoprog. På sitt verste låter de som middelmådig AOR med boybandvokal, influenser av Rn’B og countryaktige melodier (Is This Love), helt uten appell til mine musikalske antenner. Jeg liker Spock’s Beard med baller, ala ”On a Perfect Day” og ”Skeletons at the Feast”, og når de spiller episke låter med symfoniske arrangementer, som f.eks. den siste tredjedelen av ”With Your Kiss” og ”The Slow Crash Landing Man”. Sånn sett har de enda langt igjen før jeg faller i staver over resten av musikken deres på dette albumet.

Diskografi:
Spock’s Beard 2006
Gluttons for Punishments – Live 2005
Octane 2005
Feel Euphoria 2003
Snow 2002
V 2000
Don’t Try This at Home – Live 2000
Day for Night 1999
The Beard Is Out There – Live 1998
The Kindness of Strangers 1997
The Official Live Bootleg 1996
Beware of Darkness 1996
The Light 1995