TEARS OF MANKIND Silent Veil of My Doom

Nå som dagene har blitt mørkere og kortere og lufta adskillig kaldere, passer det perfekt med musikk av den mer depressive sorten. Og hvem er vel bedre egnet til å tonesette den kjøligheten som brer seg utover landet i disse dager enn en russer? Tears of Mankind er et soloprosjekt, hvor Philipp Skobelin gjør absolutt alt selv (minus noe kvinnevokal på ett av sporene). Det har blitt et meget omfattende album og tikker nesten inn på 70 minutter. Musikken er heftig inspirert av My Dying Bride og det blir til tider overtydelig når han bruker renvokalen sin. Lyden er for så vidt grei, men blir likevel en tanke demopreget, noe som skyldes de programmerte trommene og vrenglyden på gitaren. Melodiene er fine og småromantiske, men de helt store og magiske øyeblikkene uteblir på «Silent Veil of My Doom». I tillegg er albumet iallfall 20 minutter for langt, så interessen dabber av lenge før skiva har nådd bonussporet (en cover av «You're not here», hentet fra Silent Hill 3). Dette er helt greit tidtrøye, uten det helt store engasjementet.

Diskografi:
Silent Veil of My Doom 2008
To Solitude 2006
Without Ray of Hope 2006