THE MARS VOLTA The Bedlam in Goliath

Ei ny skive av dette bandkonglomeratet fordrer at man er innstilt på det meste og åpen for hva enn de har satt seg fore å presentere, innen sitt soniske univers. For bedre å kunne forstå hvordan de endte opp med ”The Bedlam in Goliath” kan det være fruktbart å gå ett album tilbake, til det sterkt undervurderte og oversette ”Amputechture”, hvor kimen til en del av det som skjer på årets tilskudd blir satt. Her blir nemlig det meste av eksperimentelle kontentumpartier luket ut, det er større fokus på riffet, låtene er mer enhetlig knyttet sammen og det er sanger som presenteres, ikke verk eller komposisjoner. TMV har på tidligere album benyttet seg av abrupte avslutninger på låtene sine for å sette i gang neste låt ”in medias res”. Vel, spiller du disse to skivene kronologisk i kjapp rekkefølge (for eksempel på dataen) bør det ringe ei bjelle i det ”The Bedlam…” setter inn. ”Aberinkula” er bare nødt til å være den låta som etterfølger ”El Ciervo Vulnerado” (sistespor på forrige skive). De har også benyttet seg av samme kunstner som sist, så det visuelle uttrykket skaper også en kontinuitetsfølelse, men der stopper også likhetene.

The ”Bedlam in Goliath” er en spastisk opplevelse fra start til slutt, pustepausene så å si ikke-eksisterende og det er MYE lyd hele veien. Et av de første aspektene som uunngåelig fester seg som høyfrekvente vibrasjoner på trommehinnen er vokalen til Bixler-Zavala. Han har alltid vært kjent for å ligge i det øvre sjikt, men denne gangen har han virkelig overgått seg selv i å presse stemmebånd og strupehode til det ytterste når det kommer til utenomjordisk fistelbruk. Ikke ta det for gitt at de orale utgytelser faller i smak denne gangen. De eksperimentelle lydkollasjene er som du har forstått borte vekk (ingen regel uten unntak da) og det som åpenbarer seg er et sammenvevd, 70-tallsinspirert og låtsentrert album, med 76 særdeles insisterende minutter. Det er ikke spart på kruttet i noen ledd og over hele linja – det være seg samspill, instrumentering, arrangement, komposisjon, fremførelse, enkeltprestasjoner og ferdigheter – så gnistrer og spruter det uavbrutt til alle bauger og kanter. Det er frenetisk og psykotisk, men med et så smittende engasjement at det er umulig å forholde seg uaffektert så lenge musikken er i fokus. Låtoppsettet er gjennomtenkt og mesterduoen har holdt et stramt grep i ”regien”. Det er et virvar av lyder hele tiden og de legger seg veldig ofte tett opp til bristepunktet for hva som er mulig å absorbere av inntrykk, så en uforberedt lytter kan komme til å lide av sonisk overdose. Og som et generelt råd bør du være opplagt, skjerpet og full av overskudd før du gir deg i kast med å skulle følge absolutt alle krumspring The Mars Volta foretar seg i løpet av en drøy time. ”The Bedlam in Goliath” er ”Amputechtures” hyperaktive og voldsomt sprelske lillebror og gjør et adskillig sterkere og varig inntrykk på deg, sånn er det bare. Dette er ikke plassen å starte for å sjekke ut The Mars Volta, men det gjør heller ikke noe om dette er ditt første møte med bandet, så lenge du nyter plata fullt og helt, ikke stykkevis og delt.

Diskografi:
The Bedlam in Goliath 2008
Amputechture 2006
Scab Dates – Live 2005
Frances the Mute 2005
De-Loused in the Comatorium 2003
Tremulant EP 2002