TRANSCENDING BIZARRE? The Misanthrope's Fable

«Den symfoniske avantgardismen fra forrige skive kombineres med den eksperimentelle Black Metal-psykedeliaen fra debuten og resultatet er et konseptalbum fylt med marerittaktig atmosfære og dødelig eklektisme.» (Min oversettelse.) Jævlig store ord fra presseskrivet her altså og absolutt ikke noe bandet klarer å leve opp til, dessverre. Her prater vi snill og melodisk Black Metal med symfoniske undertoner og et låtmaterial som hadde blitt slått ut med vaskevannet av både Arcturus og Devil Doll (som er to tydelige inspirasjoner for denne greske sekstetten). Hadde de nå kunne målt krefter med den hypersære debuten til britiske Ebonylake (tidenes avantgarde black metal-band?) hadde det prangende og pompøse siterte utsagnet vært helt på sin plass, men her mangler altså både gangsyn og selvkritisk sans. Om man velger å se bort fra det overdrevne skrytet og fokuserer på hva de faktisk gjør og ikke på hva man blir fortalt at de gjør, står utgivelsen litt bedre, men til og med da er det langt opp til de beste. Det er det melodiske aspektet som står sterkest her og en riffing som minner mest om Heavy Metal. Ja, også soloene da. De finnes i hopetall og som oftest i et neoklassisk tonespråk med en åttitalls-aktig gitarlyd. De glimter tidvis til, som f.eks. i begynnelsen av spor 8, men det hører til unntakene, beklageligvis. Personlig foretrekker jeg «Nexus Polaris» og hvilken som helst av de fire siste skivene til norske Morgul om jeg skal ha småhorrorfisert black metal, med melodi og symfoni.

Diskografi:
The Misanthrope's Fable 2010
The Serpent's Manifolds 2008
The Four Scissors 2003
Transcending Bizarre? (demo) 2002
Demo 2000