UHRILEHTO Ihmisvihan Eliitti

Dette skal være skitten, finsk metal i møtepunktet mellom black- og death metal. For så vidt kan man være enig i denne karakteristikken, men det er også så langt godviljen strekker seg, for dette er i stor grad musikktyveri. Visst er Uhrilehto dyktige musikere, og spesielt trommisen briljerer på denne platen, men så er det denne uhemmede stjelingen av andres karakteristiske trekk, og noen steder er riffene nærmest for blåkopi å regne. Hør bare på hvordan riffet på Vitutuksen viitoittarna vuosikymmen minner om det rolige partiet på Satyricons Mother North, eller hvordan partiet to minutter ute i Huoranpenikat ja huijarikuninkaat like gjerne kunne vært fra et av de senere Mayhem albumene(Det er flere slike eksempler.). Ja, også death metal legendene i Death, og deres landsmenn i Finntroll får gjennomgå i Uhrilehtos søken etter egenart. Det er nettopp dette jeg vil frem til; mangelen på nettopp egenart. Det holder liksom ikke å spille tålelig bra når materialet i beste fall blir for annenrangs å regne i forhold til artistene som etterlignes. Neste gang vil jeg heller høre Uhrilehto i ren støpning, og ikke i en slik legering som vi her presenteres for. –For jammen santen prøver de seg ikke også på både jazz og ompa i skjønn forening i løpet av de tre kvarterene det står på…

Diskografi:
'Ihmisvihan Eliitti' 2006
'Viimeinen vitutus' 2004
'Vitutus Millenium' 2003
'Viha ja ikuinen vitutus' 2001

Anmeldt av: Pål T. Lystrup