WETTON - DOWNES Icon - Never in a million years (Live)

Jeg tror ikke det befinner seg et eneste livealbum blant mine utallige favorittplater. Herrene John Wetton og Geoffrey Downes kommer ikke til å endre noenting på det faktum, bare så det var sagt. Fremførelsen og instrumenttrakteringen på cden er lytefri, men når ble det selve definisjonen på ei brilliant skive (eller en konsert som i dette tilfellet)? Jeg kjenner ikke de nevnte herrers tidligere meritter (da jeg ikke drar kjensel på navnene deres). Innsatsen deres på Icon vekket ikke nysgjerrigheten min til å sjekke dem ut noe videre heller. Gjennom hele konserten låter det pent og pyntelig. De spiller ikke en eneste tone utenfor den satte tonearten. Ingenting som skaper spenning eller bringer frem følelser i musikken. Det er to spor på Icon, ”Bolero” (et mellomspill på piano) og ”The smile has left your eyes” (en akustisk ballade), som redder plata fra et totalhavari. Saken er den at jeg ikke liker sangene de spiller (skjønt den instrumentale slutten på ”Open your eyes” er ikke fullt så gal). Dette er enkel hardrock, med mange svulstige kraftballader. Melodiene er kjedelige, stemmen er uten trøkk, produksjonen og dynamikken er uinteressant og flat (lyrikken skal jeg ikke nevne engang). Enkelte ville kanskje brukt ord som ”avslappende” og ”behagelig” om musikken til denne duoen. - Hvorfor ikke nyte stillheten istedet? blir mitt svar til det. Dessuten er det fullt mulig å gjøre ei plate som er smårocka og interessant, på samme tid.