WOBBLER Afterglow

Låtene på skive nummer to fra gjengen rundt tangent-maestro Lars Fredrik Frøislie har faktisk tiårsjubileum i år og ble i sin tid kreert noen uker/måneder før låtene på debuten deres «Hinterland» fant sin endelige form. De to komposisjonene som utgjør grunnstammen på «Afterglow» var tilgjengelige for nedlasting for sånn ca seks år siden, men ble fjernet da bandet fant ut at det skulle bli en cd-utgivelse av dem. Alt, bortsett fra den akustiske gitaren, er spilt inn på nytt, noen partier er pusset opp, lyden er vesentlig bedre, noen endringer er foretatt på arrangementene og begge eposene er gitt nye navn. De helt store musikalske endringene fra debuten er det ikke, naturlig nok da begge skivene er komponert i samme tidsperiode. Instrumenteringen er typisk for bandet og for herr Frøislie i sær. Her er det kun analogt som gjelder, og ekte instrumenter, og ikke noe tullball fra etter 1974. Det betyr i klartekst rikelig med mellotron, hammond, moog, arp, rhodes, clavinet, fløyte, piano, rickenbacker bass etc... Mer enn nok til å skape vann i munnen hos retroproggere med sans for genuin lydestetikk altså. De samme personene vil muligens rynke på nesen over spilletiden på skiva, som strekker seg over knappe 35 minutter, hvor «Imperial Winter White» og «In Taberna» legger beslag på 28 av disse minuttene. De resterende seks-syv minuttene er fordelt på en kort intro og to mellomspillaktige låter, som alle sammen ligger tett opptil et barokkutrykk med kraftige inspirasjoner fra både Gryphon og Gentle Giant. Disse «småsnuttene» er rett og slett nyyydelige pustepauser mellom «fullblodsproggen» som serveres i de to hovedrettene. Det er for det meste instrumentalt og idérikdommen til Lars Fredrik Frøislie som komponist er ganske enkelt overveldende. Selvfølgelig har han lånt litt her og der, men han har da hatt forstand på å gå på slang hos de aller ypperste innen symfonisk prog og i dette tilfellet skal slikt oppmuntres! Skiva har vært i omløp såpass lenge at det har vært mulig å få med seg noe av kritikken som har vært den til del og særlig på et par av de store engelsktalende nettstedene er det noen som ser ut til å ha tatt ut et klippekort på ordet «derivative», som i progsammenheng ikke er et særlig hyggelig ment. Men, det går an å skille mellom prog som musikalsk sjanger og prog som tanke og ideologi. Da er det nærmest gitt hvilke premisser man må bruke ved lytting til Wobblers musikk og ut i fra det komme med en eventuell intellektuell bedømmelse, hvis det er det som står ditt hjerte nærmest.

Det mange trekker frem som kritikk er momenter jeg har lyst til å applaudere; varigheten, låtoppsett, alderen på låtene, for lite vokal, lydpastisj etc... Hvorfor skal alt dette virke i negativ retning når det låter så fordømt bra som det gjør? At ikke vokalist Tony er viet mer plass er jo selvfølgelig synd, for det er ikke til å stikke under en stol at han har en fantastisk stemme, som man gjerne vil høre mer av, og når han først entrer podiet ca syv minutter ut i «Imperial Winter White», så leveres det med et islett av dempet magi, hvor man blir sugd enda lenger inn i komposisjonen. Det er omtrent tre minutter med vokal her og det er vondt å høre hvor det skulle vært plass til mer vokal. Låtene er, som du muligens har fått med deg, overlesset med detaljer og musikalsk godis, så man rekker knapt å savne dette aspektet i det store og hele. Skivas varighet er i mine øyne et aldri så lite sjakktrekk, bevisst eller ei. Det er forfriskende hvordan sjangerkonvensjoner sprenges i stykker bare ved et så enkelt grep som å runde av en cd, uten å måtte fylle den til bristepunktet. Kvalitet over kvantitet, klisjéen slår til igjen! Og hva fører dette til? Jo, at man sporenstreks fyrer opp skiva nok en gang! Det at låtene har passert ti år er jo bare latterlig å skulle sette minus i margen for. Hvorfor er det av betydning når låtene er komponert, siden de har et preg av tidløshet over seg? Bare for å komme abrupt til veis ende, så burde Wobbler (og særlig mister Frøislie) få den anerkjennelsen de absolutt fortjener som komponister. Det ville ikke vært annet enn rettferdig. Som avslutningskommentar vil jeg bare si at Norge har fått sitt Änglagård og de heter Wobbler!

Diskografi:
Afterglow 2009
Hinterland 2006