HOVEFESTIVALEN 2008, Tromøya, Arendal

Hovefestivalen 2008 - 23-27. juni

-Teks og foto: Rune Stordahl, 11. august 2008 -

Årets festival kunne nok en gang by på et sterkt og variert program, som favnet over alle tenkelige sjangre; fra artister med ekstrem kommersiell appell til artister med høy «street cred». Nok en fjær i hatten til Toffen & Co med andre ord og det bør ikke overraske noen om Hovefestivalen kommer til å innta posisjonen som «Norges viktigste festival» relativt kjapt.

Det er selvfølgelig musikken som er viktigst på en festival, men noen ord om det organisatoriske hører også med. Aller først må jeg starte med å skryte av lyden på årets festival! Det var rett og slett en drøm å overvære så godt som samtlige konserter i amfiet og ved hovescenen. I teltet var lyden mer variabel, både kvalitetsmessig og i volum, men det var en liten pris å betale for nær sagt perfekt lyd på de store scenene. At volumet ble holdt på et fornuftig nivå var rett og slett deilig! Helt utrolig å kunne overvære konserter dagen lang uten ørepropper og likevel unngå den skrikende og skjærende diskanten i ørene under selve konsertene med dertilhørende øresus i etterkant. Årets lydopplevelse bør stå som et referansepunkt både for Hove og resterende festivaler for all uoverskuelig fremtid. Pompøse og bastante ord, javel, men de blir ikke mindre sanne av den grunn. Punktligheten ved konsertstart er også noe de har lagt seg i selen for å gjennomføre. Står det at artisten begynner 16:45, så kan du være helt sikker på at artisten står på scenen minuttet senere. Dette gjorde at festivalprogrammet var en fryd å forholde seg til. At spradebassen Trond Giske setter Animal Alpha på holdt et kvarters tid fordi han er backstage og sprer politiske budskap er mildt sagt en uheldig prioritering og denne forsinkelsen forplanter seg seg utover programmet den aktuelle kvelden.

Ellers har festivalen vokst en del siden i fjor og det merkes godt på noen av avstandene som må tilbakelegges. Mulig vi bare var uheldige, men det varte lenge og vel før vi traff noen som var i stand til å svare på våre spørsmål og som kunne vise oss veien til f.eks. pressecampen. Mye uvilje blant vaktene var også en uting. Når jeg endelig fant veien (og inngangen. Det var flere enn meg som gikk rett forbi den) traff jeg noen hyggelige folk som kunne gi beskjed om at denne informansjonen ble sent ut et par dager før festivalen startet og sent ut nok en gang dagen før det braket løs. Ved dobbelsjekking av innboksen til mailen viste det seg at det ikke lå noe der fra Hovefestivalen. En annen irriterende ting ved å bo på pressecampen var prisen og det at hvemsomhelst kunne slå seg ned der. Vi møtte haugevis av folk som enten jobbet på festivalen, men som ikke ville bo på medarbeidercampen, eller som var musikere eller rett og slett bare festivalgjengere som ikke ante at dette liksom skulle være et campingområde forbeholdt presse.

MANDAG:
Det ble en rolig festivalstart med amerikanerne i HOWLIN' RAIN. De var allerede i gang med sitt sett da vi ankom området, som var sparsomt befolket. Bandet selv var innadvendte og frontfigur Ethan Miller levde ikke helt opp til den beskrivelsen, da det virket som han foretrakk å kommunisere med trommeslageren og kun beveget seg frem på scenen når han en sjelden gang måtte synge en strofe. Mye mulig at publikums tilbakelente holdning smittet over på bandet, for det så ikke ut til at de tok mye notis at de befant seg foran folk som faktisk satt der for å høre på dem. Musikken i seg selv var trivelig nok og deres småpsykedeliske 70-talls rock gjorde seg godt i denne sommervarmen og vokalen til samme Ethan Miller var overraskende bra og ikke helt ulik en viss Robert Plant..

ZEROZONIC hadde skaffet seg en plass i teltet og var et av de få bandene som fikk til god lyd der. Zerozonic er ett av de mange hjertebandene til Daniel Olaisen, som skulle være godt kjent for de fleste innenfor metallmiljøet i Norge. De bandene han har en finger (eller fem) med i spillet på låter veldig forskjellig fra hverandre og det Hoveaktuelle bandet kan vel kalles for Groove Metal eller Pantera-metall om du vil. Han har med seg vokalisten fra Lowdown, Ole Vistnes (ex-Green Carnation og Tristania) på bass og Tommy Jackson (ex-Green Carnation, SoXpan, Naervaer) på trommer så det er en rutinert og erfaren kvartett som sparker i gang ballet. Musikken er som skapt for en live-setting med sitt utpregete rymiske preg. Vokalist Leo har full kontroll på publikum og med sin energiske opptreden klarer han å egge opp publikum såpass at det blir bra med liv i teltet. Det blir noe ensformig i lengden for de som ikke er kjent med materialet, men det forhindrer ikke at man må glise innimellom av feitasriffene til Daniel, så jævlig bra er de faktisk!

Et av de virkelig hakesleppene oppstod da det ble annonsert at BARONESS skulle beære årets festival med et besøk. Skulle det bli en tradisjon at Hove booker minimum én artist innenfor Sludge-sjangeren hvert år, ser jeg all mulig grunn til å juble. Sjangeren huser nemlig et hav av monsterbra band. Etter en del surr og forvirringer var vi klar for å overvære bandet som slapp et av de mest spennende og originale albumene innenfor sitt felt i 2007, «Red Album». En aldri så liten perle med en unik progressiv tilnærmning, florlette og lekende melodier. Brygget deres var også tilsatt en solid dose eksperimentering og dette kom da også tydelig frem på skiva. Åstedet er teltet og det er en voldsom og massiv lydvegg som drønner ut av lydanlegget. Bandet er i høyeste grad offer for Telt-forbannelsen, dette var altfor høyt og til tider var det vanskelig å høre noenting annet enn ullen og romlende bass. Vokalen druknet eksempelvis oppi alt sammen og lot seg kun skjeldne de ganger sangerne dro til med alt det stemmebånd og strupehoder kunne tåle. Jeg gikk litt rundt forbi og prøvde meg frem både med og uten ørepropper, men uten videre hell. Lyden fremholdt å være like elendig overalt. Totalt sett var det trommisen som sto igjen som kveldens vinner da han kom best ut av det. Det var en sann fryd (sett gjennom relative briller) å overvære den høyst særegne og originale trommestilen hans, det var ikke mange firedeler og åttedeler som ikke ble spilt eller betont for å si det sånn. Det var masse folk i salen, mye mer enn antatt, men det kunne ha noe med å gjøre at Baroness var tildelt kvelden «overraskelse-og-snakkis»-rolle i den ytterst lokale Hoveavisen. Da var det desto gledeligere å se både hokjønn og hankjønn som trasket rundt med skjorter av bandet. Lyden ble såpass bra på de to siste låtene at da avslutningslåten braket løs var det faktisk mulig å bare la seg overvelde av et band som nå fikk avslørt sitt ordentlige potensial! Publikum stod og skrek etter mer da vi forlot lokalet. Fullt forståelig og jeg hadde gjerne blitt stående om jeg hadde trodd at de fikk lov til å gjøre ei ekstra låt.


TIRSDAG:
Det var med glimt i øyet og en solid porsjon bergensk selvironi at frontfigur og vokalist i AUDREY HORNE proklamerte at de kom med go' været. De åpnet med introen til serien hvor de hentet navnet sitt fra, nemlig «Twin Peaks». Fjorårets slipp inneholdt en solid dose rock og var det ikke for et par-tre låter havnet i fyllstoffklassen, ville «Le Fol» vært blant de desidert beste rockeskivene moderlandet har bydd på. Låtene hentes fortrinnsvis fra denne skiva og jeg ble overrasket over hvor bra disse låtene gjorde seg live. Amfiet viste seg fra sin aller beste side og bydde på guddommelig klar og definert lyd. Toschie gjorde en fremragende jobb som sanger og det var kun på «So Long, Euphoria» at man kunne notere noen minus i margen på fremførelsen. Noe som bare skulle mangle da det er Olav Iversen fra Sahg som gjør denne på skiva deres. Det kan umulig være en lett jobb å skulle kopiere hans stemmeføring og rekkevidde. Hitlåta «Confessions & Alcohol» fra debuten bleogså fremført, uten at den er obligatorisk, det er da langt flere sterkere låter å hente derfra. Kveldens overraskelse kom da «Bright Lights» ble sparket i gang. På plate er den rendyrket melankoli helt frem til det utrolig stygge hardcore-partiet tar over. Da daler den rett ned i avgrunnen. Pussig nok tok akkurat denne vendingen låta til uante høyder i en livesetting og en eksplosjonsartet glede spredte seg fra brystet og ut i hele kroppen. Rett og slett jævlig kult! Da det nærmet seg slutten av settet ble det annonsert at det vanket klemmer fra hele bandet, til de som måtte ønske det og en anledning til å kjøpe t-skjorter og sikkert noe annet snop. Vokalist og trommis var raskt på plass for å oppfylle klemetterspørselen ved ferdig sett og resten av bandet dukket opp smått om sen og ihuga fans fikk sine etterlengtede klemmer.

Oslobandet WE har levert et par sanger som gjorde denne skribenten nyfiken på hva de kunne få til fra scenekanten. Jeg har ikke blitt overbevist av alt jeg har hørt fra den kanten, det har som sagt bare vært enkeltlåter, men som med en del andre band; det er først i konsertformat at bandet virkelig blomstret. Her fikk virkelig de store lydlandskapene deres utfolde seg til sitt fulle potensial. Selv kaller de musikken sin for Kosmisk Bikerrock og det er igrunn en meget treffende og beskrivende definisjon. De er helt tydelig tuftet på en solid dose rock, med heftige referanser til krautrock og space-rock. Visuelt sett var de et interessant band og vokalisten hadde noen enkle, men effektive kostymebytter som helt garantert var tilpasset låter og lyrikk! At gitaristen kjørte på med dobbelhalsgitar, vindmaskin og theremin blir ren bonus. At tittellåta fra 2004-skiva deres «Smugglers» har gått meg hus forbi må sies å være et sant mysterium og når denne detoneres, med DET hovedriffet, må det sies at pur magi oppstod på Hovefestivalens amfi-scene. Noen låter treffer bare en universell musikalsk streng og denne låta gjør i aller høyeste grad det. WE gjorde rent bord og det ville være skandaløst om de ikke ervervet seg en god del nye fans basert på denne opptredenen.

At COHEED & CAMBRIA skulle få æren av å være Hovefestivalen prog-alibi er i beste fall skammelig. Noen «hva er og hva er ikke prog»-debatt skal vi ikke ta her, men bare konstantere at om det var å hente inn et progband kunne de gjort en adskillig bedre jobb. Selvfølgelig skal bandet ha et kommersielt nedslagsfelt som gjør dem lønnsomme å hente inn, men det er da masse band som oppfyller dette kriteriet. C&C havner egentlig i båsen til tradisjonell hardrock og med den spesielle stemmen flyr tankene fort til de glade åttiårene. Settet de kjører er helt greit, men riffene deres er i overkant lystige og sett bort fra et par finurlige krumspring, så er de faretruende daffe i tillegg. Høydepunktet kom i form av en Iron Maiden-cover, det bør jo si sitt. Ser man bort fra at Claudio Sanchez har en meget iøynefallende frisyre som han slenger litt med innimellom, så skjer det ingen verdens ting, visuelt sett, på scenen. Et usedvanlig kjedelig band.

En rask titt innom kveldens headliner på Hovedscenen, PANIC AT THE DISCO avslører mangelfulle kunnskaper om hva som er populært innenfor kommersiell rock blant dagens ungdommer hos denne skribenten. Bandet virket litt malplasserte og delvis ukomfortable på den gigantiske scenen og 22 år gamle Brendon Urie virket oppriktig da han lot publikum vite at han var glad for at så mange kom for å se og høre på dem. Det var absolutt trivelig musikk å lytte til en varm sommerkveld på festival og tankene fløy både i retning av The Beach Boys, The Kinks og Weezer (i en mer poppa utgave). De hadde øre for fine og enkle melodier og låtene var ribbet for alskens kråkesølv og lot kvaliteten på selve låtmaterialet tale for seg selv. En finfin opplevelse for de som fikk med seg dette Las Vegas-bandet.


ONSDAG:
Forsinkelser er aldri kult og her i gården blir det fort litt gretten stemning når bandet man har gledet seg til å overvære i lang tid uteblir fra scenen. Det skulle imidlertid vise seg at det ikke var ANIMAL ALPHA sin skyld at de ble et akademisk kvarter forsinket. Som nevnt i innledningen er skylden ene og alene på spradebassen Trond Giske sine skuldrer. Animal Alpha er et veritabelt fyrverkeri og de går knallhardt ut fra første sekund. Gjetordene om Agnete sin viltre og karismatiske sceneopptredener har vært mange og hun skuffet overhodet ikke. Både høyt og lavt på samme tid, med ustråling og naturlig autoritet ledet hun bandet gjennom et heidundrende sett. Jeg var naturlig nok spent på om hun var i stand til å gjenskape alle sine vokale krumspring i konsertsammenheng og dét var hun i aller høyeste grad kapabel til. Det var komplett umulig å registrere ei eneste sur eller sprukken tone noen plass, alt var på plass og avlevert på en naturlig og uanstrengt måte. Bandet må heller ikke glemmes, for uten dem er det slett ingen anledning for Agnete å briljere slik hun gjør. Musikken er både komplisert og tilgjengelig og det slår meg at disse folkene sikkert er like glad i repetisjon som undertegnede. Hvordan konserthøvding Asbjørn Slettemark klarte å trille en toer for denne opptredenen er helt uforståelig.

At polakkene i BEHEMOTH åpnet ballet på AMFI NATT må være en ren formalitet, for det skulle vise seg at hverken kveldens headliner eller påfølgende band skulle makte å levere noenting som helst etter at Behemoth hadde gjort rent bord. De gjorde rent bord og la ingenting imellom. Kostymene deres er ikke det helt store, men de har en hensikt som de tjener helt og fullt. Nergal har med årene blitt en helstøpt frontfigur og opparbeidet seg en trygghet og kunnskapsbase om hva som fungerer på en scene og det er rett og slett en fryd å se og høre på mannen. Enten han synger eller har noe på hjertet som han gjerne vil formidle. Utviklingen deres i retning av symfonisk Death Metal passer dem så utrolig godt og stemmen til Nergal er bedre enn noensinne. Nok en gang viser lydanlegget (takk, kjære lydmann) på amfiet seg fra sin beste side og jeg kan ikke komme på at jeg noengang har overvært en konsert med et Death Metal-band som har hatt bedre lyd enn dette! Jeg var rett og slett bergtatt og jeg stod som fjetret og bare tok innover meg en audiovisuell rett av ypperste kaliber. Når Nergal i samme slengen holder en tordentale om hva han syns om bibelen, river ut sider av denne boken, kaster den til publikum og oppfordrer dem til å pisse på den, brenne den, rive den i stykker, trampe på den eller hva faen de måtte ha lyst til og sidene etterhvert flagrer over folkemengden, ja da blir en antikristen metalfan varm om hjerterota! At de spilte en cover at Turbonegers «I Got Erection» må sees på som en kuriositet og et publikumsfrieri av en annen verden. Om det funket? Visst faen!!!

Det var rett og slett synd på irske PRIMORDIAL som skulle overta scenen etter den polske invasjonen som nettopp hadde pågått. Det er et langt mer introvert og tilbakeholdent band som møter publikum og det ligger en eim av nedtur i luften. Vokalen er ikke helt der og spesielt på de helt lyse tonene sliter frontfigur Alan Nemtheanga. Resten av bandet er ekstremt stillestående og lite spennende visuelt sett. Grunnen til at dette likevel ble en jævlig bra konsert skyldes rett og slett kvaliteten på låtene deres. De åpner med den ekstremt melodiøse og stemningsfulle låta «Empire Falls» fra fjorårets plateslipp, «To the Nameless Dead» og de to påfølgende sporene fra skiva kommer i kjapp rekkefølge. Noe feilspilling spores her og der, overraskende nok, uten at det blir særlig sjenerende. De får god drahjelp fra lysshow og røyk og når partiet hvor det messes «sing to the slaves that Rome burns» dukker opp så er i grunn hele amfiet bergtatt av disse irske metallerne. Litt historieleksjon hører også med og sjøl om denne informasjonen sikkert er glemt i det sekund formidlingen tar slutt er det likevel fint at frontfigur Alan tar seg bryet med å kommunisere mellom låtene. At stemmebruken er mindre ekstrem enn både Behemoth og Dimmu Borgir gjør sikkert sitt til at dette bandet er lettere å svelge for lite metallvante festivalgjengere og det vil forundre meg stort hvis det ikke gikk noen nye fans fra området da de var ferdige med settet sitt. Når «The Coffins Ships» ble annonsert som fjerde låt ut så var iallfall jeg strålende fornøyd og konserten som jeg var redd skulle bli en nedtur, ble fin likevel, sjøl om den var noe helt annet enn Behemoth.

Jeg skal ikke prate for mye drit om DIMMU BORGIR, for de har tross alt noen skikkelige gode albumer bak seg, men det de gjør nå om dagen finnes ikke interessant. Skepsisen min var stor før de gikk på scenen og alle bange anelser ble bekreftet et par låter ut i settet deres. De har blitt reinspikka sirkusunderholdning for de som ikke nærer et genuint forhold til ekstrem musikk. Lyden er god og de spiller låter som jeg har tette bånd til, men innpakningen de nå kommer i gjør meg bare pinlig berørt og ille til mote. Det er som å få konsertversjonen av de to siste musikkvideoene deres og det er rimelig tafatte greier. Etter fire-fem låter er det nok og jeg nødt til å tusle vekk fra denne Kaptein Sabeltann-versjonen av Black Metal.


TORSDAG:
Det er mye knask for de rock- og metallinteresserte denne dagen også og første bandet på programmet er amerikanerne i JOB FOR A COWBOY. De har måtte tåle mye pepper for utstrakt bruk av Myspace i promoteringsarbeidet deres, men det har ærlig talt ingenting å si for de musikalske ferdigheter som bandet faktisk talt besitter. Innfor ekstremmetallmiljøet er de rimelig uglesett når det kommer til det musikalske innholdet også, men det virker mer som et påtatt hat i forhold til deres kommersielle appell enn noenting annet. Og når det var sagt, så var det langt flere folk til stede under ekstremmetallkonsertene dagen i forveien. Uansett. JFAC gjør en hederlig jobb og de imponerte stort med sin tekniske og varierte Death Metal. Det var var tett og samspilt og de hadde jævlig mange fete riff, hvor det ikke ble spart på hverken det ene eller det andre. Scenen virket litt i største laget for dem og det virket ikke som de helt visste hva de skulle gjøre med all den plassen. De leverte såpass overbevisende at jeg har store vanskeligheter med å se hvorfor ikke Death Metal-fans tar dem inn i varmen, men det får bli deres tap...

Svenskene i HELLACOPTERS har jeg aldri fått tid til å sjekk ut på plate, sjøl om lysten absolutt har vært til stede. De er i full gang allerede da vi entrer hovedscenen og det slår meg at de fyller scenen meget bra. Den sløye og grovkornete rocken går rett rett hjem og når rock 'n' roll-elementet ivaretas av pianoet da er lykken gjort. Bandet blir litt for ubevegelige etterhvert og det står ikke helt i stil til den løsslupne musikken som siver utover gressplenen, som riktignok veier mer enn godt nok opp for akkurat denne anmerkningen. En bra konsert, men jeg forlater ikke konsertområdet som nyfrelst fan.

Helt hvilke fans som var tilstede da brødrene Cavalera i CAVALERA CONSPIRACY gikk på scenen skal være usagt, men jeg var neppe alene om å forvente gamle klassikere fra det tidligere grombandet deres. Jeg kan aldri forestille meg at det var noen blant de oppmøtte som kom for å høre låter fra deres debutskive med bandet som stod på scenen og det tror jeg de kjente på selv også. Derfor var det deilig når de gamle slagerne faktisk dukket opp innimellom alt «noksagt-materialet» deres. De fyrte de aller største låtene deres fra begynnelsen av nittitallet, så her ble det gjenhør med «Territory», «Refuse/Resist», «Inner Self», en sammensetning av «Arise» og «Dead Embryonic Cells». På «Troops of Doom» ble nevøen til Igor hentet frem for å overta trommestolen. Et artig påfunn og bevares, han klarte da brasene, men puritansk som jeg er hadde jeg nok foretrukket gode, gamle Igor på denne låta også. Ut i fra publikumsresponsen å dømme virket det som om utrolig mange ikke hadde noe forhold til disse låtene og det kan nok stemme også, men tanke på gjennomsnittsalderen til den gjengse festivaldeltaker. Det er først når «Roots, Bloody Roots» blir detonert at publikum når kokepunktet. Så da er det bare å stille spørsmålet alle går og lurer på; når får vi sett Sepultura live med den klassiske besetningen?

THE RACONTEURS har allerede etter to album blitt et utrolig viktig rockeband og de har da også varmet opp for ingen ringere enn Bob Dylan. De henter inspirasjon fra rock, folk rock, country, blues og psykedelia, som de videre mikser med til dels poppete melodier. Mon tro om de ikke kan karakteriseres som samtidens svar på Led Zeppelin. Joda, store ord, men det er ingen som ville trodd at dette bandet bare har holdt på i rett over tre år når man ser på kjemien bandmedlemmene seg i mellom. Mest kjent er nok Jack White fra The White Stripes, men alle de andre har også bakgrunn fra diverse mindre band. De sparker i gang med tittelsporet fra sitt andre album og allerede fra første strofe skinner det tydelig igjennom hvor samspilte og trygge disse musikerne er på hverandre. Her er det rom for alle påfunn som måtte dukke opp underveis og det er vanskelig å avgjøre hva som er planlagt og hva som oppstår helt spontant. Energien og vitaliteten tilsier iallfall at det er ingenting som er tilgjort eller oppkonstruert og den spilleglede som de besitter smitter i høyeste grad over på rockehungrige publikummere. Stemmene til frontfigurene komplementerer hverandre på en finfin måte og måten de synger hver sine partier gir låtene et ekstra puff. Ekstra trivelig blir det når de drar igang de lange jammene og man bare blir revet med av rytmen og drivet i musikken. Alt i alt var dette en knallopptreden!


Write a comment...

Latest reviews

78 Even Knudsen

GRAVESPELL Frostcrown

San Diego, California based Gravespell are back with their sophomore album to follow up their 2013…
116 Even Knudsen

DYSMORPHIC An Illusive Progress

French tech death metallers Dysmorphic are back with the follow up to their ambitous 2013 debut 'A…
105 Even Knudsen

CORPSESSED Impetus Of Death

'Impetus Of Death' is the title of second full length album from Finnish death metal act…
247 Even Knudsen

BUFIHIMAT I

First thing first, I've never heard of Russian act Bufihimat before and the only reason I decided…
182 Even Knudsen

PSYCROPTIC As The Kingdom Drownes

Founded by brothers Joe and David Haley back in 1999, Tasmanian technical death metal veterans…
338 Even Knudsen

TROLLWAR Oath Of The Storm

Trollwar is a Canadian band, based in Quebec and 'Oath of The Storm' is their second full-lenght…

CONTENT

News

Interviews

Concerts

Articles

REVIEWS

Album

Dvd

ABOUT US

Contact

The Staff

Playlist Edvardsen

Playlist Even Knudsen

Partners

Contact us

 

Follow Us:

facebook 32twitter 32google plus 32

 Email:

 Mail

Photos, articles and comments are owned by the poster.

 

Arcticmetal.no are not responsible for user content.

 

Copyright © 2018. ArcticMetal.no.

 

Online since 1999.

 

Log in

Login to your account

Username *
Password *
Remember Me
0
Shares