INFERNO 2007, Dag 3

Created: 18 November 2011 | Written by Even Knudsen | Hits: 2644

Inferno 2007 - Dag 3

Rockefeller, Oslo, 07. april 2007

- Tekst og bilder: Rune Stordahl -

Da var alt klart for en rapport fra tredje og siste dag fra Inferno!

Uten tvil så var det lørdagens line-up som fristet meg mest, sånn generelt sett. Det var også den dagen som er sterkest representert i min egen platesamling, så det har nok også litt å si på hvorfor jeg så litt ekstra frem til denne dagen. Ettersom jeg ikke hadde noen planer eller avtaler før festivalstart, så ble store deler av formiddagen og ettermiddagen brukt til restitusjon og hvile. Gjett om det var deilig! I dag var jeg fast bestemt på å få med meg første band ut på John Dee, og det lå ingen ”skjær i sjøen” som kunne komme til å forhindre meg heller. Selvfølgelig er de første jeg møter på inne på Rockefeller venner og bekjente, som jeg må slå av en prat med. Klokka ringer hele tiden i bakhodet, og når den er ti på seks unnskylder jeg meg og forter meg ned på John Dee. LOBOTOMIZED er allerede godt i gang med sin rølpete grindcore.

Det er faktisk så rølpete at hele scenen er gjort om til ei søppeldynge. Innimellom slagene deler vokalisten ut alt i fra lugubre pornofilmer og åttitallskassetter til bandskjorter og skinnvester. Publikum sluker alt med søkk og snøre og det er fullstendig forståelig. Det er helt umulig å ikke bli sjarmert i senk av disse skitne white trasherne. Det er humor, fyllehistorier, bråk, basar og fretex i ett, servert i ei herlig smørje og med glimt i øyet. Hvis jeg ikke tar helt feil så klarte de faktisk å knuse den dassen de hadde med seg på scenen og på toppen av det hele så fikk de gitt den bort også! For en genial start på siste festivaldag! Oppe er det fortsatt glissent med folk og salen er ikke halvfull engang i det BRUTAL TRUTH setter i gang med sin grindcore. Jeg så egentlig frem til denne institusjonen innenfor sjangeren som de er og plata ”Exreme Conditions...” er en aldri så liten klassiker her i gården. Desverre så ble dette både kjedelig, stillestående og sterilt etter den møljefesten som akkurat var avsluttet i kjelleren. Det var ingen i bandet som gjorde noenting ut av seg og da hjelper ikke legendestatus aldri så mye. Rutinerte som få, men jeg rangerer innlevelse over profesjonalitet når som helst. Det blir likevel godt med folk i salen etterhvert, og jeg antar at blodfansen som befant seg i front vil være sterkt uenig i mine bemerkninger, men det får nå så være.

Jeg prioriterte etterhvert å heller trekke ned igjen i påvente av at RESURRECTED skulle gjøre sin entre. Det eneste jeg har hørt av dem er albumet deres ”Raping Whores”. Ikke noe mesterverk, men et helt ordinært death metal-album. Jeg var tydeligvis ikke alene om å ha begrenset kjennskap til bandet, for det var stort sett dette albumet det ble ropt etter blant publikum. Det eneste jeg biter meg merke i er at vokalisten virkelig har perfeksjonert gryntinga si, for nærmere griselyder må det da være umulig å komme? Musikken har som sagt ikke begeistret meg nevneverdig tidligere, og det maktet ikke denne forestillingen å endre noenting på. Da er det adskillig større nerver som er ute og går foran DØDHEIMSGARD sin opptreden. Hvis det kun hadde vært ett band jeg virkelig skulle se på årets festival måtte det ha vært dette bandet. Spent, er bare fornavnet. For å slippe katta ut av sekken med en gang, så må jeg nok innrømme at det ble en ambivalent opplevelse. Det virkelig store ankepunktet var lyden. Det ble for grovkornet, detaljene uteble og alt var i grunnen bare ei stor smørje. Det ble spilt låter fra alle skivene deres, men det var så å si umulig å høre fra hvilke skive de ulike låtene ble plukket fra. Og de som kjenner til DHG sin diskografi vet at det bør være en smal sak å avgjøre. De gjorde et bra visuelt show; enkelt, men uhyre effektivt. Besetningen som spilte i kveld hadde bare eksistert i ett år, men de var allerede blitt en velsmurt maskineri og det var vanskelig å tro at de ikke hadde spilt sammen lenger enn det. Kvohst gjorde en god figur som frontmann, men mistanken min slo ut i full blomst da Aldrahn gjorde en gjesteopptreden på de siste tre låtene. Stemmen hans er litt begrenset, kraftmessig sett, og røsker ikke like mye som Adrahns grimme stemme. Kvohst havnet litt i skyggen, og det er både betenkelig og beklagelig. Uansett, gleden over å endelig ha fått sett dem live, overskygget de få skuffelsene mine, mg jeg ser frem til å få sett dem under de forutsetninger som musikken deres fortjener!

Det er mer ”plikt”, enn lyst som gjør at jeg trekker ned nok en gang. Jeg ankommer ca. midt i settet til BLOOD TSUNAMI mens de holder på med et jævlig kult parti. De har opparbeidet seg en solid fanskare, noe et smekkfullt lokal vitner om. Kall meg gjerne litt surmaget, men jeg tror det solide oppmøtet skyldes en viss trommeslager, kall det gjerne ”faustfaktoren”. Deres svarte thrash metal er bra, bevares, men så unik er den ikke. Det er den skarpe lyden som gjør at jeg etterhvert får nok og velger heller å trekke meg tilbake og slappe litt av, for neste band på har vært en favoritt her i gården siden de slapp sin svanesang ”Vobiscum Satanas”. Bandet jeg prater om er selvfølgelig DARK FUNERAL. De starter med ei låt som høres ut som et snøras fra taket, det er iallfall helt umulig å høre tegn til definerte melodier og riff i all romlingen. Ikke helt hva jeg håpet på, og jeg tar det som et illevarslende tegn på hvordan resten av showet kommer til å utarte seg. Jeg forflytter meg litt rundt i lokalet, prøver med og uten ørepropper, men forgjeves. Det er og forblit like rotete lyd over hele linja. Her blir det et rapp over fingrene til lydmannen. Jeg går og setter meg i en stille protest, og håper lyden blir bedre mot slutten av settet ihvertfall. Det gjør den og de to-tre siste sangene jeg får med meg er riktig så fornøyelige. Lyden var milevis bedre og endelig kunne det symfoniske snittet som preger DARK FUNERAL sin musikk tre frem. Nå var det deilig å kunne kalle seg fan av bandet!

Jeg gikk glipp av konsertstarten til KOLDBRANN, jeg måtte sågar stå i kø for å komme meg ned! Kunne dette være samme band som jeg så spille på Betong i 2002 foran et glissent publikum? Jeg likte det da og kjøpte også demoen deres på den konserten. Siden har jeg ikke fulgt med utviklingen deres før jeg byttet til meg ”Moribund” på nyåret av 2007. Og sannelig, her var det skjedd en rivende utvikling! Skal jeg oppsummere konserten deres i tre ord så må det bli følgende; smekkfullt, varmt og klamt. Mannevond har blitt et profesjonell frontmann og har en fremtoning som ikke er helt ulik Satyr. Musikalsk får jeg også vibber til ”Nemesis Divina” av Satyricon. Det er godt å høre en vokalist som kan synge grimt og på samme tid ha tydelig diksjon. Det er det ikke mange band som kan skryte av og ha. Det er ikke tvil ett sekund på hvilken låt som blir introdusert og hva som synges i løpet av sangen. På grunn av temperaturen som råder her, så orker jeg ikke se ferdig hele settet, selv om jeg aldri så gjerne ville. Da jeg forlot Helvetes forgård var det fortsatt kø for å komme seg ned dit! Helt utrolig! Nå var det på tide å komme seg opp til Himmelen for å få i seg et skikkelig vikingmåltid! De som ikke var oppe på takterassen og kjøpte en av disse grilltallerkene gikk virkelig glipp av noe av det beste ved hele festivalen! Strategisk som jeg var la jeg dette måltidet til det ene av to band som jeg ikke hadde tenkt og se i det hele tatt (det andre var Sodom). Kanskje en urettferdig behandling av TIAMAT, men det er et band jeg aldri har fulgt med og aldri hatt noen interesse av å holde meg oppdatert på. Sjøl om planen var å unngå bandet i det store og hele, så ble jeg likevel stående å høre et par låter av dem, jeg måtte jo forbi for å komme meg ned til kveldens siste must. De hadde et besnærende lydbilde og sjøl om jeg aldri kommer til å investere i noen av skivene deres, så skal man ikke undervurdere variasjonens makt, og jeg være såpass ærlig at jeg syns det var deilig med noe helt annet oppi den ekstremmetallgryta som har kokt hele kvelden. De hadde kveldens mest åpne og transparente lydbilde, hvor det lille av detaljer som fantes i musikken strålte som ei svart sol. Nede på John Dee var ANAAL NATHRAKH i gang med lydprøve, og den ga forhåpninger om at dette skulle bli stort. Dette var den tredje konserten deres noensinne, så det var lurt å smøre seg med et sunt lag skepsis, bare for sikkerhetsskyld. Det lille lokalet ble nok en gang fylt til randen av fans sultforet på klodens mest ekstreme musikk. Man kan betrakte opplevelsen på to måter. Den nøkterne musikkelskeren var skuffet over at alt bare ble grøt. F.eks hørte jeg ikke at de spilte ”hitlåta” si fra siste skiva før vokalisten begynte på det rene sangpartiet. Den andre versjonen gledet seg over dette helvete på jord, bestående av larm, vrede og ei gedigen kjøttkvern. Et voldelig, sonisk angrep på sansene dine med andre ord! O, fryd og glede! Midt i settet måtte jeg haste avgårde for å rekke siste trikk hjem, men da var jeg til gjengjeld mett av inntrykk. Med det så var årets festival over, og en stor takk rettes til gjengen bak, som gjør dette mulig!