INFERNO 2008, Dag 1

Created: 19 November 2011 | Written by Even Knudsen | Hits: 2796

Dag 1 - Torsdag

- Tekst av Anne Camilla Bergkvist og Dag Olav Husås, Foto: Anne camilla Bergkvist. 30.mars 2008 -

Torsdag startet festivalen "på årntli'", som vi kjenner den fra tidligere år, på Rockefeller og John Dee. Til min glede så det ut til at de fleste utspjåka ekshibisjonistene som har vært å finne på tidligere Inferno-festivaler i stor grad var byttet ut med mer streit kledde folk som var der for å høre musikk.

Axegressor fra Finland fikk æren av å åpne headbanger-ballet. De gjorde vel ikke akkurat det med et smell, og fremstod som lite scenevante der de leverte sin relativt anonyme, rølpete thrash metal. Jeg liker egentlig rølpe-thrashen godt selv, men det er mange band som gjør denne stilen bedre, og her ble det også for mye melodi for min smak. (DOH)

Første band ut på Rockefeller dette året var bandet til x-Mayhem vokalisten Maniac , Skitliv. Det første publikum får se når sceneteppet går opp, er Maniac som sitter i en eldre velbrukt lenestol omgitt av et utvalg gamle stålamper, og på en ene ampen står det enn tom Jack Daniels flaske. Ut i fra det jeg hadde lest om Skitliv på forhånd, var jeg ganske spent på hva det var jeg skulle overvære. Musikken kan karakteriseres som mørk, dyster og tidvis melankolsk, og plutselig dukker det opp strofer fra en Thåstrømlåt inne lydbildet. Muntert er det ikke, verken musikalsk eller visuelt, og jeg er fortsatt ikke helt enig med meg selv om hva jeg mener om det. Tror jeg velger å oppsummere det hele med det Maniac selv kommenterte under paneldebatten på Sentrum Scene, det er ingen som der og da utrykker at de ”rådigger” konserten, men det er ingen som går heller. (ACB)

Britiske Onslaught spiller thrash metal og ble opprinnelig startet i 1983. De ble oppløst og hadde en pause på 15 år, før de kom tilbake og utga sitt fjerde album, det kritikerroste ”Killing Peace”. Thrasherne virker veldig fornøyd med å være tilbake, de oser av spilleglede og innimellom lekesloss de litt på scenen. God gammel klassisk thrash metall blir aldri feil i mine ører. Skal jeg likevel tillate meg å være litt negativ, så må det vel være at musikken er litt ”lett å glemme”, alt er i grunnen bare fint, men det er lite som stikker seg ut slik du husker noe av låtene deres. (ACB)

Festivalens beste gig kom tidlig i år, Bergensbandet Dead to This World tok kaka for min del. Jeg hadde hørt noen låter på myspace i forkant, og de var kule nok, men satan, så fett detta var live! Kronisk rockefot gjennom hele gigen, herlig rølpete black/thrash/death. Med "riktige" arrangementsvalg hele veien var det bare å nyte og glise seg gjennom gigen. Tidligere Immortal-bassist Iscariah gjør en god jobb også som frontmann, men hvis man skal plukke på noe ved denne gigen må det være de to andre gutta som stod der fremme og ikke akkurat bidro mye når det gjaldt publikumskontakt eller sceneshow generelt. Det ble til at de bare stod rett opp og ned og nikket litt med hodet, men det gjorde ikke så altfor mye når musikken rocka såpass som den gjorde. Kongegig, og et band å se opp for i fremtiden! (DOH)

Tristania fra Stavanger var jeg i utgangspunktet litt skeptisk til. De spiller goth metal og har både mannlig og kvinnelig vokalist. Jeg er ingen stor fan av band med kvinnelig clean vokal, som regel (eller iallfall i følge mine fordommer) har slik vokal en tendens til å være operalignende og pompøs, og jeg synes ofte det fører til at låtene blir ensformige og vanskelige å skille fra hverandre. Fordommen om kvinnelig clean vokal ble imidlertid gjort kraftig til skamme av italienske Mariangela Demurtas, som overtok etter at den forrige vokalisten Vibeke Stene sluttet i fjor. Vokalen hennes er tøff, nesten rå og helt fri for operanykker, og hun var den i bandet med etter min smak tøffest sceneopptreden. Tristania var alt i all en positiv overraskelse for meg, litt lite engasjement blant publikum, uten at jeg synes det var noen god grunn til det. (ACB)

Da årets lineup ble presentert under inferno kickoff, uttalte Gro Narvestad: ”Ingen infernofestival uten Polakker”. Årets polske bidrag er ett av mine favorittband. Jeg ble ”stupforelsket” første gang jeg så videoen deres ”As Abowe So Below” på metal –ZTV for noen år siden. Har sett dem live to ganger før, og begge gangene fikk jeg servert herlig fete liveshow. Forventningene hos undertegnede var derfor ikke små da Behemoth ”From The Pagan Vastlands” entret scenen. De startet som et rent black metal band, som etter hvert har gått mer og mer over til å spille death metal. Det låter ekstremt og brutalt, og som vanlig er ”sjefen sjøl” en sjarmerende og energisk frontmann. Jeg var sjarmert, ble enda mer sjarmert og det samme gjaldt publikum. Det litt mette lunkne publikummet som var på rockefeller tidligere på kvelden, var nå enten våknet eller byttet ut. Stemningen står i taket og da de spiller opp en coverversjon av Turbonegers ”I Got Erection”, er det like før taket på Rockefeller blåses til månen. Prima gig!! (ACB)
Jeg var lettere oppspilt etter å ha nettopp hørt Behemoth covre Oslo-schlägeren "I Got Erection" som ekstranummer, og var klar for mer enkel og lett tilgjengelig partymusikk, men det var nøyaktig det motsatte jeg fikk fra svenske Cult of Luna, og sånn sett syntes jeg dette ble litt traurig i starten. Men når jeg ga det litt tid vokste det på meg, og det ble etter hvert riktig så trivelig og stemningsfullt nede på John Dee. Cult of Luna ser ut som et britpop-band, men de leverer en slags melankolsk doom metal/eksperimentell rock med hardcore-vokal. Helt klart et band jeg skal sette meg mer inn i på skive, sånn sett fungerte vel Inferno-opptredenen for Cult of Luna optimalt på i hvert fall én publikummer. Og det virket som om det var flere enn meg som likte det bandet presenterte. Veldig proft, veldig stødig og godt levert, i det hele tatt en imponerende solid konsert. (DOH)

Da sceneteppet går opp for dagens headliner, Gorgoroth er det første publikum får se fire nakne (to kvinner og to menn), ”korsfestede” personer med svarte hetter over hodene sine. De obligatoriske faklene funkler langs scenekanten. Gorgoroth spiller klassisk old school black metal og har ett sterkt utrykk både visuelt og musikalsk. Dette forsterkes når Gaahl, kanskje black metallens mest mystiske og fascinerende frontmann skrider ut på scenen og hilser til publikum. Jeg liker Gorgoroth veldig godt og jeg synes de leverer ett flott gig, uten at jeg helt klarer å ”ta helt av”. Kommer meg liksom ikke helt inn i Gogoroths verden i kveld, tror det er mer meg enn showet, har ikke helt ”landet” etter Behemoth for å si det sånn. Uansett flott show, og publikum ser ut til like det. Stemningen er god idet Gorgoroth forlater scenen og første infernodag er forbi. (ACB)